-- annonse --
Spillerutvikling
HUMPETE GRUSBANER: Manchester City-stjerne Gabriel Jesus mener oppveksten med humpete grusbaner hjalp ham som fotballspiller. Foto: DIGITALSPORT
Gjest
INNLEGG Av Torgeir Hoås

Debatten rundt utvikling av fremtidens fotballspillere fenger mange. De fleste som er interessert i temaet har som oftest en mening. Og det er mange.
  ”Vi må trene mer! ”, ”Vi må trene bedre!”, ”Vi må trene mer i roller!” og ”Vi må kontrollere totalbelastning og ha god intensitetsstyring”.

Dette er alle sitater som er hentet fra den siste tids debatt rundt norsk spillerutvikling. Spørsmålene mine er: Blir” vårt” resultat godt nok, dersom ”de” «talentene» har mistet gnisten lenge før middagstid? Og, kan vår iver etter kontroll, måling, mengde, styring, treningsleirer i Barcelona, hotell, restitusjonsdrikk, banan og ikke minst forventet resultat være årsak til at mange mislykkes eller gir seg ? Unge norske fotballspillere har levd profflivet før de kommer i puberteten. Vi har jo servert desserten før frokosten!
  Følgende tekst er for det meste synsing, og forsøk på logisk tenkning, rundt et av flere viktige elementer i denne debatten.

Første refleksjon: 5-stjernes hotell eller gymsal?

Spør du en norsk 15-åring om han vi bo på hotell eller ligge i gymsal, tipper jeg de fleste sier hotell. Fordi det er stas. Det er også ”digg” for trenere og foreldre som er med. Men er egentlig det det beste for utviklingen av unge spillere? Jeg tror ikke det. Jeg tror at slik ”luksus” (blir litt flau av å sette på hermetegn her) kan ødelegge sulten til å bli best. Det er topp at barna er glade på hotell, men jeg tror en gymsal også hadde gjort de like glade. I tillegg skjer det mye rart i en gymsal. Noen snorker, noen ler og noen har til og med tatt med telt i stede for liggeunderlag. Dette skaper minner for livet, samhold og, etter min mening, på sikt bedre fotballspillere.
  Som en ekstra bonus er det billigere, klubben kan dermed ha lavere treningsavgift og dermed kan vi minke klasseskillet i barn- og ungdomsidretten. Altså en vinn-vinn-vinn-situasjon.
  Ellers registreres det at flere og flere barne- og ungdomslag velger å reise til utland (jo lengre, jo bedre). Hva er årsaken til dette? Noen sier det er sportslige årsaker. Altså skaffe ”referanser”. Kunne de ikke skaffet disse referansene her hjemme? Eller er alle lag bedre enn alle andre her til lands? Andre sier at det er sosiale årsaker til at de reiser. Da bør de i alle fall sove i gymsal, i stede for å splitte gruppen i tomannsrom på hotell. Vi driver med et lagspill.

Andre refleksjon: Inne eller ute?

Det regner og er kaldt en sen septemberkveld. Spør så 10-åringen om vi ikke heller skal kutte litt ned på treningstiden, eller enda bedre kanskje droppe treningen!? Begge blir nok enige om at det er bedre med litt innetid. Men er det egentlig det? Er det ikke akkurat disse øktene som bygger karakter og viljestyrke? Disse øktene må jo være gull verdt. Kanskje ikke her og nå, men på sikt.
  I Norge er det heller ikke bare èn dag med slikt vær. Det er mange. Mange gode muligheter til å bygge en mentalitet som fremtidens toppspiller (eller vanlig arbeider) har godt av. At det noen ganger er litt glatt på kunstgresset er heller ikke noen hindring. Kanskje heller en fordel.

Tredje refleksjon: Har vi det for godt til å bli best?

Kan den neste Maradona komme fra Norge, spør Viggo Strømme i en artikkel publisert i Fotballtreneren. Ja, men da må vi endre på mye, er mitt foreløpige svar. Vi må endre kultur, holdninger, verdier, barneoppdragelse, skole og kanskje hele velferdssystemet. Vi MÅ jo ikke bli gode. Ikke i noe. Det går bra likevel. Vi har så mye støtte og sikkerhet, at vi behøver egentlig ikke å løfte en finger.
  Er ikke det veldig bra?
  Jo, men samtidig er det en stor utfordring når målet er å bli god, eller best. Selvfølgelig er det viktigere at vi beholder vårt gode velferdssamfunn, enn at vi får frem den neste Maradona. Derfor må vi gjøre det beste vi kan ut i fra denne forutsetningen (hindringen). Hva kan det være? Vi kan lære våre barn og unge at ingenting kommer av seg selv. At du ikke får ukepenger uten å løfte en finger. At man må jobbe for å nå sine mål. At du ikke kan forvente toppkarakter på skolen uten at du legger ned egeninnsats. At du ikke blir den neste Maradona uten hardt arbeid. At ikke alt går slik du ønsker. At du av og til må tilpasse deg andre sine ønsker og behov. På den måten kan vi kanskje utvikle en holdning, verdier, mentalitet (og kanskje en sult), som fremtidens toppspiller (eller vanlig arbeider) har godt av.

Fjerde refleksjon: Har vi for mange mer behagelige alternativer?

I VG sa Manchester City sin nye spiss, Gabriel Jesus, følgende om sine ungdomsår på humpete grusbaner i Brasil: ”Jeg tror det hadde en stor innflytelse på meg og hjalp meg mye. Jeg så det jeg så på grusbanene og tenkte at det ikke var noe for meg, så det hjalp meg til å fortsette å drømme og å kjempe for å nå mine mål og komme meg hit jeg er i dag. ”
  Hva drømmer vi oss bort fra? Hva er neste steg? Står vi allerede på toppen?
  Jeg er klar over at det er vanskelig, eller kanskje meningsløst, å sammenligne oppvekstsvilkår i Brasil med norske forhold. Og bra er det (for oss). Likevel er det noe med dette som fenger oppmerksomheten.
  Når vi tenker på vår barndom så er det lett å idealisere vår lek på løkka. Jeg husker godt av vi rakk så vidt hjemom for å spise, før vi møttes på fotballbanen. Inne var det ingenting å finne på. Jeg skal innrømme at treningen vi fikk ikke var av beste kvalitet, men leken og gleden av idretten ga i alle fall mye motivasjon. I dag konkurrerer denne leken med flere organiserte treninger (kanskje like greit?), og ikke minst alternative sysler innendørs. Ipad, mobil, data og andre digitale medier holder mange barn inne. Det er å anta at disse syslene bidrar til både inaktivitet og at færre får muligheten til å teste ut sitt idrettslige potensial. For øvrig ble ikke jeg mer enn en middels 1.divisjonsspiller. Kanskje hadde jeg blitt litt bedre om jeg ikke hadde alle andre mulighetene som velferdssamfunnet tilba. Jeg måtte jo ikke bli god (og jeg fikk Amiga 500 i 15-årsgave).
  Hva hadde skjedd dersom foreldre hadde restriksjoner på bruk av disse lekene? Hadde vi blitt dårligere eller bedre idrettsutøvere (eller mennesker)? Hadde flere vært på løkka? Hadde vi blitt mer sosiale (på ordentlig – ikke bare på nett)? 

Med denne teksten ønsket jeg å løfte frem elementer som sjelden blir debattert, men som jeg tror er veldig viktige som utgangspunkt i debatten rundt norsk spillerutvikling. Vi må ta utgangspunkt i hva VI er. Ikke hvordan det er i Brasil, Belgia eller Island.
  Fører disse forslagene til at vi igjen kan fortsette debatten rundt treningsmengder, spesifisitet, restitusjon, periodisering osv. uten at dagens unge fotballspillere er mette eller har sluttet? Det tror jeg.

Kommentarer (0)

There are no comments posted here yet
-- annonse --