-- annonse --
Spillerutvikling
IMPONERENDE: Det er imponerende arbeid som gjøres i islandsk fotball. Omgivelsene er også imponerende. Foto: MORTEN KAMPEVOLD
Gjest
Av Morten Kampevold

Forord:
Et lite land med 300 000 innbyggere kvalifiserer seg til EM og oppnår der en kvartfinale. Det er rett og slett uvirkelig. I tillegg har sagaøya en lang historie med å eksportere en drøss med fotballspillere til europeiske ligaer. Dette gjorde meg nysgjerrig og jeg dro derfor for å se hva som foregikk. Det ble ett lite eventyr – både med tanke på fotballen og kulturen.

Islandsk mentalitet

KampevoldIslandSverrisonNYTTIG BESØK: Artikkelforfatter Morten Kampevold (til venstre), sammen med utviklingssjef Hakon Sverrison i Breidablik. Foto: PRIVAT

Det har alltid gått historier om den tøffe Islandske mentaliteten. Og det stemmer. Dog, dette er ikke noe vi kan putte i en koffert og ta med oss hjem til Norge. Mentaliteten deres må forstås ut fra historie, kultur og geografi.
  Islendingene har kvalifisert seg til EM-sluttspill i basket, håndball og fotball.  Og som utviklingssjefen i Akranes, Jon Thor Hauksson forklarer slik:
  “Vi jobber hardt, har disiplin og respekt med oss”. Det har alltid vært slik og det koster å komme til Akranes eller Vestmannaeyjar for å spille bortekamp. De bærer også med seg historier og kultur fra gamle dager. Som når A-laget til Akranes restituerte i sjøen og hadde konkurranser hvor de tøffeste vant.
  Dette gjenspeiler seg blant annet når de kårer månedens spiller i Akranes. Det gjøres i alderen 10-19 år ut fra disse kriteriene: Mentalitet, respekt, utholdenhet, samt disiplin. Det henges så opp bilde på veggen av den jente- og guttespilleren som kåres hver måned.
  Det virker også som Islendingene har høye mål – mye høyere enn å spille i Eliteserien resten av karrieren. De tør å dra ut i ung alder og mener de ikke har mye å tape. De er ikke bortskjemte, er sultne på å forbedre seg og jobber hardt – også i fotballferiene. Derfor har mange av de Islandske proffene en stigende karriere. De går på noen smeller men kjører på videre.
  Spillerne trener også mye fra tidlig alder. På Vestmannaeyjar kan for eksempel en åtteåring ha seks økter i uka fordelt på fotball og håndball. De som kun spiller fotball trener også på egenhånd. Dette for å videreføre det de lærer på treningene. På løkka kan for eksempel en god dribler perfeksjonere teknikken mot både yngre og eldre spillere.
  Siste punkt på agendaen er tilhørighet til eget område. Klubbene fostrer opp spillere fordi de skal spille på deres eget A-lag. Det er ikke like sterk kultur her for å være leiesoldat som på kontinentet. Utviklingsansvarlig Hakon Sverrison i Breidablik sier:
  “Du blir i klubben din. Derfor kan vi si nei til spillere som banker på døra vår. Det kan til og med hende at noen vender tilbake til moderklubb på grunn av press fra for eksempel klassekamerater”.

Å ta vare på spilleren

Island har få fotballspillere og må derfor ta vare på disse. Det er billig, identitetsskapende og de har kulturen i blodet. Således får spilleren mere tid og dermed trygghet. Dette gir blant annet grobunn for å dyrke “late bloomers”. I tillegg virker det som den samme spilleren får større frihet til å dyrke sin spisskompetanse og personlighet. I motsetning til en typisk akademikvern hvor outputen stort sett er lik.
  I et lite samfunn som Island er forholdene ganske så gjennomsiktige. Således har du som ung spiller gode rollemodeller rundt deg hele tiden. Det er kort avstand fra A-laget og nedover i årsklassene. De trener på samme sted, de hilser på hverandre og eldre spillere er også trenere nedover i systemet. Det betyr igjen at 12 åringen ser og lærer av de store gutta som slår gjennom utenlands. Og kan han så kan også jeg.

Organisering og logistikk

Fra forbundets side organiseres aldersbestemt fotball slik: U6, U8, U10, U12, U14, U16 og U19. Grunnen er at Islendingene ikke har for mange spillere å ta av og derfor organiserer kullene hvert 2.år. Dog, det skal også sies at de har treninger for alderen 3 til 6 år. Dette er mer uformelle konstellasjoner og består av elementer som koordinasjon, småbanespill og basisferdigheter eller “sjef over ballen” om du vil.
  De klubbene jeg besøkte har gode treningsforhold på sommerstid. Akranes, for eksempel, har en gresslette som rommer størrelsen til åtte fotballbaner. Imponerende. På vinterstid er det tøffere på grunn av klimaet men kunstgresshallene har også kommet til Island. Det er selvsagt et gode som gjør det lettere å utvikle spillere med bedre basisferdigheter, men samtidig spør man seg om kunstgressgenerasjonen er tøffe nok.
  Sportssjef for elitesatsinga i Breidablik Ulfar Hinriksson trekker frem Stig Inge Bjørnebye når han snakker om mental styrke.
  Angående skolesamarbeid, så var dette vanlig på Akranes og Vestmannaeyjar. Førstnevnte klubb samarbeider med både grunnskolen og videregående. Fra 14 til 16 år har de to treninger i uka fra 06.30 til 07.30. Deretter stiller foreldrene opp og serverer frokost før skolen starter. Klubben stiller med trenere og betaler prosjektet. Alle kan være med på prosjektet men i praksis er de de ivrigste som kommer.
  Fra 17 til 19 år er prosjektet en integrert del av skolen hvor denne betaler kostnadene. Klubben stiller dog igjen med profesjonelle trenere.
  Alle klubbene har også infomøter med alle foreldre i forkant av sesongen. Det være fellesmøte for alle eller møter for årgangene. Her forklares sportslig opplegg, terminlister, foreldrevettregler og så videre. Dette demper mye av støyen fra foreldrene i løpet av en sesong. Sverrison i Breidablikk forklarer videre: 50% av jobben er på feltet mens resten handler om å håndtere foreldre gjennom blant annet å lage gode informasjonssystemer.

Differensiering

Island differensierer på nivå. Og de er helt bevisste på det. Nasjonale serier starter fra 10 år og består av fire nivåer. Så kan klubben melde på lag alt etter nivå. For eksempel to på nivå A, 3 på nivå B, ingen lag på nivå C og 5 lag på nivå D. Og ikke nok med det. Innenfor hvert nivå, for eksempel A-gruppen, kan det være tre divisjoner på forskjellige nivå. Fra 14 til og med 19 år er det tre nasjonale nivåer, A, B og C.
  Men også yngre lag differensierer. Dette rett og slett for at man skal få mest mulig jevnbyrdig motstand på trening og i kamper. Det betyr kanskje at en mindre fysisk utviklet spiller må ned et par nivå. Rett og slett for å få flere involveringer og således utvikle seg.

Andre måter å differensiere på er stasjonstrening med ulik inndeling av grupper eller at U8 gutta spiller mot U10 jentene.
  Hva så med hospitering? Denne starter systematisk fra 12 år, men det er også eksempler på at også 6-åringer gjør det.
  Dog, man må bruke hodet når man differensierer. Det betyr ikke «topping». Et ord mange politisk korrekte bruker i debatter i Norge. Det handler om å gi spilleren utfordringer alt etter hvor man befinner seg teknisk, taktisk, fysisk og mentalt. Således er systemet fleksibelt. Dog, det krever dyktige trenere som vet hva de holder på med. Men med profesjonelle trenere blir også subkulturene svakere og man kan faktisk bruke energi på fotballen.

Fleridrett vs. spesialisering

Det er kultur for å drive med flere idretter samtidig fra svært tidlig alder. Dette er også noe som fotballen er positiv til. Således driver mange med 2-3 idretter samtidig og det er stort sett ballspillene som er mest populære. Men også svømming, golf, friidrett og også andre idretter er representert. Dog, det er ingen tvil om at fotballen er nummer 1-sport på Island.
  Utviklingssjef Ian Jeffs i IBV Vestmannaeyjar utdyper:
  ”Det gir en gode base, en større beredskap totalt sett og spilleren utfordres ut av komfortsonen ved å praktisere for eksempel håndball og eller løpsteknikker.”
  Utviklingssjefene er enige om at ved 14-årsalderen bør man velge. Totalbelastningen blir større og kravene øker i fotballen.
  I de senere år har fysisk trening kommet inn og tatt sin del av totalen. Fitnesstrenerne starter fra 12-årsalderen og det virker som om fotballen tar større plass nå enn før. Således kan det bli mindre tid for andre idretter etter nevnte 12 år.

Trenerne på Island

For 10-12 år siden startet Island å utdanne flere trenere. Dette for bevisst å spre kunnskapen ut til klubbene. Og i dag kan man se noe av resultatene av dette i klubbene og mange av landslagene deres.
  Ettersom det offentlige tar hånd om anleggskostnader så har klubbene mer ressurser til trenerutdanning. Dette vises i klubbene. På Vestmannaeyjar for eksempel har de 3 A-lisens-trenere og 6 B-lisens-trenere. I Breidablikk er dette tallet over dobbelt så stort. Og mange av disse trener for eksempel U8 eller U12 lag.
  Det finnes både heltids- og deltidsansatte trenere. Med god pedagogisk og fotballfaglig bakgrunn. De yngste spillerne får således bedre påvirkning fra svært ung alder. Og det har de definitivt igjen for både på kort og lang sikt.
  På Akranes, for eksempel, bivånet jeg treninger med barnefotballspillere som har en helt annen disiplin enn det jeg har sett i Norge. Klubben var bevisst på at gjennom tidlig disiplinering var det lettere å påvirke og lære spillerne. Nå skal man kanskje være forsiktig med ordet disiplin men spillerne hadde et godt fokus, tok til seg det trenerne sa og var generelt sett flinke til å bruke treningstiden godt.
  En stor klubb som Breidablik vektla også studiereiser for å få impulser utenifra. Nederlandske AZ, Ajax samt Midtjylland var klubber de hadde besøkt. Som en kuriositet kan det nevnes at Kopavøgurklubben henter mye faglige impulser fra deilige Danmark.

Hva kan Norge lære av Island?

Gutta virket diplomatiske når de fikk dette spørsmålet og jeg måtte således omforme det. Således ba jeg de utviklingsansvarlige trekke frem hva Islendingene var best på.
  Svaret var unisont og kan også stå som en oppsummering på artikkelen:
  Trenerutdanning gir kvalitet i barnefotballen, la spilleren være seg selv og dyrk spisskompetansen hennes, differensiere for å få mest mulig jevne kamper. Mesterlæring ble også trukket frem som et viktig punkt.
  Til slutt vil jeg rette en stor takk til flere personer som gjorde dette oppholdet ikke bare mulig men også svært interessant. Jeg starter med erfarne Reidar Vågnes som åpnet portene til Island. Deretter til min kontakt på Island, Ulfar Hinriksson i Breidablik. Han er “eliteansvarlig” i klubben. Det vil si for junior- og seniorlaget. Og sist, men ikke minst, til utviklingssjefene Hakon Sverrison (Breidablik), Jon Thor Hauksson (Akranes) og Ian Jeffs (IB Vestmannaeyjar). 

KampevoldIslandHaukssonFORKLARER: Utviklingssjef Jon Thor Hauksson i Akranes forteller hvordan klubben jobber med spillerutvikling. Foto: MORTEN KAMPEVOLD

Kommentarer (0)

There are no comments posted here yet
-- annonse --