-- annonse --
Nyheter
DØD: Tidligere engelsk landslagskaptein, toppspiller og manager Ray Wilkins døde av hjerteinfarkt i forrige uke. Han visste litt om treneryrkets skyggesider. Foto: NTB scanpix/Reuters
Ivar Thoresen
Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist Fotballtreneren

907 40 551

Det er i og for seg to ulike saker. Ray Wilkins (61) døde av hjerteinfarkt i forrige uke. Hans trenerkollega Dermot Drummy døde i november 2017, 57 år gammel. Dagen etter WIlkins´ død ble det kjent at undersøkelser rundt Drummys død viste at det sannsynligvis dreide seg om selvmord. Drummy var langt nede etter å ha mistet managerjobben i Crawley Town tidligere i 2017.
  Felles for dem var at begge hadde levd sitt liv i fotballen – først som spillere, så som trenere og managere. Og at begge slet mentalt da de ikke lenger fikk jobber i fotballen.
  Det er historier til ettertanke.

Eventyrlig karriere

Fotball-England sørger over tapet av Ray Wilkins. Det er sagt mye og fint om den tidligere storspilleren, landslagskapteinen og anerkjente manageren etter at han døde i forrige uke.
  Som spiller startet Wilkins sin seniorkarriere med 179 kamper for Chelsea i perioden 1973-79, før han fortsatte med 160 kamper for Manchester United de neste fem åra. Senere spilte han også 154 kamper for Queens Park Rangers. Han var også i Milan, Paris St. Germain og Rangers. På tampen av karrieren hadde han kortere opphold i Hibernian, Wycombe, Millwall og Leyton Orient før han gikk inn i manageryrket. Han spilte også 84 landskamper for England på seniornivå.
  Wilkins startet managerkarrieren i QPR, der han var sjef fra 1994 til 1996. Derfra gikk ferden den korte turen til Fulham, før han startet en lang assistentkarriere hos en annen nabo – og der spillerkarrieren også startet – Chelsea.
  Han var assistent i Chelsea i to perioder, innimellom hadde han samme jobb i Watford og Millwall, og så Fulham igjen før han ble landslagstrener for Jordan og avsluttet som assistent i Aston Villa i 2015.
  Etter det har han vært uten jobb i fotballen.

Depresjon

I 2014 fortalte Ray WIlkins til Daily Mail at han hadde slitt med depresjoner, for tredje gang i sitt liv, etterr at han mistet jobben i Chelsea fire år tidligere.
  Han begynte å drikke, noe som ikke gjorde ting bedre.
  – Jeg kunne ikke komme meg ut av senga om morgenen, fortalte han åpenhjertig.
  – Jeg satt og sturet. Følte meg som dritt. Det er hardt å være uten jobb. Det er det samme for alle, uansett. Vi må akseptere at vi er sårbare i blant, sa Wilkins.

Dedikert

WilkinsHolloway2TRIST: – Ray Wilkins dedikerte livet sitt til fotballen, og uten den tror jeg det var et savn og en tristhet som ingen helt kunne få tak i. Jeg vet ikke om han noen gang innså hva vi alle følte for ham, men jeg håper det, sier tidligere lagkamerat og QPR-manager Ian Holloway. Foto: NTB scanpix/Reuters

En av hans tidligere lagkamerater i QPR, og nåværende manager i klubben – Ian Holloway – var en av mange som satte ord på følelsene etter Wilkins´død.
  – Han var et helt unikt menneske, sa Holloway til TalkSPORT og fortsatte:
  – Jeg tror det dypt inne i ham noen ganger var en tristhet fordi han så gjerne ønsket å være involvert i fotballen. Han savnet det veldig.
  – Ray dedikerte livet sitt til fotballen, og uten den tror jeg det var et savn og en tristhet som ingen helt kunne få tak i. Jeg vet ikke om han noen gang innså hva vi alle følte for ham, men jeg håper det, sa Holloway.

Annerledes historie

Historien om Dermot Drummy er en helt annen historie. Men det var også en suksesshistorie. Lenge. Helt til han ble arbeidsløs og helt alene. Drummy jobbet sammen med Ray Wilkins i trenerteamet til Chelsea, og var som Wilkins kjent som et «ekte menneske». De hadde begge omsorg for folk rundt seg, så alle og ga alltid noen positive ord og et klapp på skulderen på veien.
  Begge følte også på ensomheten, da de innså at deres tjenester ikke lenger var ønsket i fotballen.

Drummy var både taxi-sjåfør og deltidsmanager før han begynte som trener på Arsenals akademi, der han også var spiller i noen år. Han gjorde raskt trenerkarriere i klubben, og bidro sterkt til utviklingen av spillere som Jack Wilshere og Kieran Gibbs.
  I 2009 kom han til Chelsea. Der var han trener for juniorlaget og reservelaget og ble raskt svært populær.
  55 år gammel fikk han endelig sjansen til å være manager – for Crawley Town.
  – Hvis du sitter bak Jose Mourinho, kommer du til et punkt der du har lyst til å smake på det selv, sa Drummy den gangen, i følge The Times.
  Men det ble med den ene sesongen i Crawley for Dermot Drummy. Han holdt laget i League Two etter en ytterst strevsom sesong, men fikk sparken likevel.
    Så fikk han føle på ensomheten ved å stå uten jobb. Ved å ikke være ønsket.

WilkinsDrummyMINNET: Dermot Drummy ble minnet under Chelseas hjemmekamp i Premier League mot Swansea 29. november i fjor. Foto: NTB scanpix/Reuters

Ekstrem påkjenning

Korrespondent Oliver Kayne i The Times reflekterer over de to tilfellene Wilkins og Drummy, og setter trener- og managerlivet i toppfotballen i noen perspektiver.
  – Opp- og nedturene man erfarer i profesjonell sport kan være ekstreme, skriver Kayne og peker spesielt på hvor tøff nedturene kan være – når du plutselig blir sendt på dør, konfrontert med følelsen av å ha mislykkes.
  – Det er få jobber som eksponerer sårbarheten så sterkt som i en jobb som manager i toppfotballen, der du stilles til doms så offentlig og så ofte. Og hvor presset er der hele tida, alltid med en risiko for å få sparken, skriver han videre – og presiserer:
  – Joda, mange managere har en hyggelig lønn for jobben sin, og kontrakter som innebærer million-utbetalinger om de mister jobben, men det er en nådeløs bransje. Det må være en sentral oppgave for League Managers Association å rette oppmerksomhet mot tema knyttet til mental helse, både i og utenfor jobb.

Marginalisert

Kayne mener både supportere og media kan benytte denne anledningen til å vise litt mer empati i flere sammenhenger, og trekker fram flere managere som virkelig har fått kjenne på nedturene – som Alan Pardew, nylig sparket i West Bromwich, og David Moyes, som stadig minnes på at han ikke lykkes verken i Manchester United eller Sunderland, men sjelden får skryt for det han utrettet i Preston og Everton.
  – Så er det Arsène Wenger, som i disse dager må finne seg i karakteristikker som «ekspert på å mislykkes», som Mourinho kalte ham, eller beskyldninger om å ha «drept klubben vår», mens han utvilsomt har gjort Arsenal mye mer godt enn vondt, skriver Kayne før han avslutter:
  – I den andre enden av skalaen har du tilfellene Wilkins og Drummy.  Den første en tidligere engelsk landslagskaptein, den andre en ex-drosjesjåfør, som begge finner seg selv marginalisert og helt ute av et spill de er besatt av.

Det kan være verdt å ta med seg noe fra disse historiene. Litt ettertanke og kanskje litt omtanke. Som trenere må vi ikke slutte å bry oss om hverandre.  

WilkinsBaresiHEDRET: Ray Wilkins ble hedret av sin tidligere lagkamerat i AC Milan, Franco Baresi, under Milano-derbyet mot Inter forrige onsdag, samme dag som Wilkins døde. Foto: NTB scanpix/Reuters

-- annonse --

Cron Job Starts