-- annonse --
Nyheter
I REFLEKSJONSBOKSEN: «Paco» har gjennom det første året som landslagstrener for våre 18- og 19-åringer også fått tid til å reflektere over toppfotballen i Norge sett fra innsiden Foto: Thomas Brekke Sæteren/fotball.no
Gjest
Av Pål Arne «Paco» Johansen , landslagstrener NFF G18/G19

  • Artikkelen er hentet fra Norsk Fotballtrenerforenings medlemsblad, Fotballtreneren, utgitt februar 2018.

Fotballtreneren har, som på samme tidspunkt i fjor, utfordret Pål Arne «Paco» Johansen (G18/19-landslagstrener) på å komme med noen betraktninger om norsk og internasjonal toppfotball. Forrige gang ba vi om et «blikk» utenfra – denne gangen har vi utfordret «Paco» på å si noe om hva han opplever fra innsiden av toppfotballen i Norge. Etter ett år som landslagstrener for våre 18- og 19-åringer, deler han her sine nåværende inntrykk og oppfatninger med oss – som en fortsettelse på fjorårets artikkel, Fangene på fortet (DEL I), som handlet om toppfotball-Norge sett utenfra.

• Les også: G19: Em-klare etter overtidsdrama (fotball.no)

Spillerne har imponert meg. Det må jeg virkelig si. Jeg mistenkte kanskje at da jeg kom hjem etter å ha jobbet med og studert polske og italienske spillere de siste par årene, så ville det jeg opplevde med norske spillere muligens være et lite steg tilbake. Tvert imot. Det har vært det motsatte – et ganske stort steg fremover.

Kanskje er det sånn fordi jeg jobber med de beste i landet. Og kanskje er det sånn fordi jeg jobber med unge spillere. Men etter å ha fått æren av å lede 15 landskamper det siste drøye året og jobbet med 60 norske landslagsspillere i alderen 17-20 år, så er det like fullt sånn jeg opplever det. Det har vært et stort steg fremover for meg å jobbe med disse spillerne. Og det er fordi at de i tillegg til å være hardtarbeidende og villig til å gjøre mye for å nå målene sine (som polakkene), er de også taktisk svært modne og interesserte (som italienerne) – samt at de er vant til å bli involvert i prosesser og bidrar masse til at både laget og gruppa utvikler seg og tar steg. Det siste tror jeg vi er relativt alene om å nyte godt av i Norge og i Norden - og summen av disse tre elementene har altså imponert meg hos disse 60 spillerne.

Grunnen til at jeg kalte fjorårets artikkel «Fangene på fortet?» var dels fordi jeg opplever det der med de sju nøklene og nøkkelordet «identitet» som et bra bilde på hva som skal til for at vi sammen skal bli så gode som vi har sagt at vi ønsker å bli i toppfotballen i Norge. Optimaliserer vi de sju nøklene samtidig som vi er tro mot vår egen identitet, så vil vi bli bedre. Mye bedre, tør jeg påstå. Og så var det dels fordi jeg mener vi står i fare for å bli «fanget» på vårt eget «fort» her i toppfotball-Norge. Og at den beste medisinen mot det er å bli klar over hva som «ligger i veggene» i «garderoben» hos oss, i vårt eget «klubbhus» – og jobbe aktivt med den krafta og de motkreftene vi finner der.

I år vil jeg skrive med utgangspunkt i de som sitter i garderobene rundt omkring i toppfotball-Norge; nemlig spillerne. For jeg opplever at de er den største ressursen vi har. Det er dem vi som er trenere, først og fremst er til for. Det er dem dere som er ledere, først og fremst er til for. Ja, vi skal ikke underslå betydningen av hverken publikum, sponsorer eller andre former for støttespillerne – men det er uomtvistelig sånn at det er fotballspillerne, og fotballagene de spiller for, som er vårt kjerneprodukt. Og derfor vil jeg nå skrive til spillerne, og da først og fremst våre fremtidige toppspillere, og bygge opp artikkelen rundt samme lest som i fjor. For jeg opplever at det også finnes sju nøkler som gjelder for dem, som det gjelder å samle for å bli så gode som de vil bli. Og så finnes det et nøkkelord som er helt essensielt for å lykkes og få åpnet hvelvet på spillernes Fort Boyard etter at nøklene er erobret.

Jeg skriver til spillerne også fordi det har vokst frem en erkjennelse hos meg gjennom året som har gått – en erkjennelse om at jeg er i tvil om hvorvidt vi som er rundt våre fremtidige toppspillere (trenere og ledere, meg selv inkludert) er bevisste nok på hva som faktisk gjelder for de vi leder og trener...

Nøkkel nummer 1 og 2: Kamp og trening

Det er vanskelig å bli god i fotball uten å trene og uten å spille kamper – og derfor er det naturlig at dette er de to første nøklene for våre fremtidige toppspillere. Og så er det igjen enkelt å si - men ikke alltid like enkelt å få til på best mulig måte i praksis.  

Gjennom 2017 har jeg møtt på svært ulike praksiser når det kommer til kamp og trening for våre fremtidige toppspillere.  På den ene siden har jeg opplevd å ha spillere med på landslag som har spilt nesten like mange minutter for Norge som de har for klubben sin. Det er ingen gunstig fordeling. Når vi snakker om at spillerne tilbringer omtrent 90% av tida si i klubb, så bør jo det langt på vei også gjenspeiles i antallet spilte minutter for klubb versus landslag. Og enda verre blir bildet når vi vet at visse landslagsspillere spiller majoriteten av disse minuttene for sin klubbs andrelag, ofte da på nivå 4 - i et land hvor Eliteserien er rangert som nummer 42 i verden...

Samtidig har jeg hatt andre spillere som har spilt masse for førstelaget i klubben sin i Eliteserien, og dermed dratt stor fordel av det norske systemet. For med verdens 42. beste liga kan vi virkelig tillate oss å slippe til unge spillere på den arenaen. Gjør vi det, så har disse spillerne plutselig en kamparena som er (mer enn) konkurransedyktig sammenlignet med sine jevnaldrende konkurrenter fra utlandet. Og så er det åpenbart at det er en viss forskjell på Eliteserie-klubber som har medalje- og Europacupambisjoner – og de som ikke har det i like stor grad. Det er lettere å få mye spilletid i klubber lengre ned på tabellen enn hos dem i toppen – og sånn skal det også være. Men «morgendagens helter» bør uansett spille flest mulig kamper på høyest mulig nivå.

I fjor skrev jeg om dette med antallet kamper. Det er like aktuelt fortsatt. Og jeg er glad for at vi nå, i 2018, har en konkurransesesong som starter i mars og avsluttes i desember – i alle fall er Eliteserien satt opp sånn. Det er et stort steg fremover. Og jeg blir glad og tror vi er på rett spor når jeg ser at cupfinalistene våre fra 3. desember i fjor, Lillestrøm og Sarpsborg 08 – begge spiller sin første treningskamp (allerede) 12. januar i år – noe som innebærer at det (kun) er seks uker mellom disse to kampene. Jeg har tro på dette med tett kampprogram, og så har jeg også tro på at flere og flere av dem må bli viktige og tellende for både lagene og spillerne som spiller dem.

Og om de ikke gir poeng, så tror jeg de teller litt mer nå, disse treningskampene i januar - når sesongen starter 5. mars med Superfinalen på Åråsen. Spillerne må levere og prestere nå, for å få spille når poeng ganske snart skal deles ut.

Samtidig tror jeg på at den ukentlige kampen hører til i den gode treningsprosessen. Jeg tror vi må komme oss videre fra treningsuker hvor det eneste som måles er pulsen - og hvor den da i tillegg ofte måles i en pasningsøvelse eller en possession uten retning. Jeg tror vi blir (mye) bedre av å trene de fem spillfasene dag inn og dag ut – både på og utenfor feltet – og å måle av dem, både i den daglige treninga og i den ukentlige kampen. Og stadig vekk legg inn to kamper i uka. Eller ha det med i beregningen når treningsuka defineres. For to kamper i uka, det er stort sett det som venter spillerne våre når de flytter utenlands. For utenlands, det må de.    

Paco2GUTTA IMPONERER: Spillerne har imponert «Paco» gjennom året som har gått. Her feirer G18-gjengen én av sine 33 scoringer i 2017-sesongen. Foto: Erik Gusterud

Nøkkel nummer 3: Ut i tide

Jeg besøkte Argentina i 2015. Det er en liga som alltid har blitt fulgt med en enorm interesse i hjemlandet, og sånn er det fortsatt. Forskjellen de siste årene fra tidligere, er at nå er det uttalt at ligaen først og fremst er en «talent-liga» – hvor «alle» reiser over til Europa så snart de er klare for det. Men det er fortsatt like stor interesse rundt ligaen. Og det er fortsatt klubber med store Sør-Amerikacup-ambisjoner der. Og landslaget, det var i finalen sist det var VM...

Jeg mener vi kan lære noe av denne argentinske tilnærmingen til sin egen liga. For selv om mye skal gå veien for at vi skal kunne ta oss hele veien frem til en VM-finale, så er det til VM vi vil med våre landslag. Og skal vi dit, mener jeg at det er en nødvendig forutsetning at våre beste spillere reiser ut i tide.

Når Norge U21 slo de regjerende U20-verdensmesterne fra Serbia 1-0 i Drammen i november 2016, var det Mohammed Elyounoussi som scoret målet. Og «Moi» er interessant å studere, særlig i møte med de verdensmesterne fra Serbia han møtte denne kvelden. For serberne han spilte mot da, var alle flyttet ut. Fra sin liga, som er rangert som nummer 55 i verden. Og til ligaer som i snitt er nummer 15. Den 15. beste ligaen i verden er den sveitsiske. Og der spiller «Moi». Til og med for den beste klubben. I november spilte han fra start da Basel slo Manchester United 1-0 i Champions League.

Går vi litt tilbake i tid, er det interessant å se på den reisen «Moi» har hatt mot det nivået han er på i dag. Han er født i 94, og i utgangspunktet dermed uheldig tanke på landslag. Men «Moi» har overvunnet dette hinderet i overgangen fra ung til voksen, og slo seg inn på U21-landslaget som underårig på bekostning av sine eldre konkurrenter født i 92 og 93. Dermed fikk han ikke det oppholdet fra landslagsspill som mange får, men tvert imot fire strake år på U21 – før han gikk direkte derfra og opp på A-landslaget. 

Ser vi på klubbkarrieren hans, og den totale kamparenaen hans gjennom hans utviklingsår, så ser det slik ut:

  • Som 17-åring: 9 kamper i Tippeligaen for Sarpsborg 08 (1 fra start) + 4 G17-landskamper
  • Som 18-åring: 26 kamper i Adecco-ligaen for Sarpsborg 08 (17 fra start) + 5 G18-landskamper
  • Som 19-åring: 29 kamper i Tippeligaen for Sarpsborg 08 (26 fra start) + 6 landskamper (G19/U21)
  • Som 20-åring: 30 kamper i Tippeligaen og 3 kamper i Europacupen for Molde (31 fra start) + 4 U21-landskamper
  • Som 21-åring: 28 kamper i Tippeligaen og 11 kamper i Europacupen for Molde (36 fra start) + 5 U21-landskamper
  • Som 22-åring: 12 kamper i Tippeliga Molde, 30 kamper i sveitsisk liga og 3 kamper i Europacupen for Basel (35 fra start) + 9 U21-landskamper

Nå er «Moi» 23 år, har spilt 14 A-landskamper allerede, og scoret fire mål. Og det tror jeg handler om det vi kan lese ut av tallene hans, nemlig en stadig økt kampbelastning på et stadig høyere nivå. Både i klubb og på landslag. Og uten opphold i denne progresjonen.

Ut i tide handler for meg om at spillerne våre må få lov til å ta steget ut når tida er moden for det. Det kan være noe ulikt fra spiller til spiller. «Moi» dro ut det året han fylte 22 år. Jeg tenker at det kan være et bra utgangspunkt når toppspillerutviklerne i toppklubbene våre skal være med å «kalibrere» sine beste spilleres karriereplaner. Men jeg mener dette kun er et spørsmål om tid, når det gjelder våre fremtidige toppspillere. Og da bør vi bruke all tida frem til de reiser ut, på å forberede dem på det som venter der ute. For det å treffe på når en spiller reiser ut, og til hvilket miljø, er nøkkel nummer tre.

Nøkkel nummer 4: Landslag

Reisen til «Moi» har blant annet gått via landslag. Han har vært innom der jevnt og trutt i år etter år, spilt 47 kamper til nå og er i dag etablert på A-landslaget vårt. Den fjerde nøkkelen for våre fremtidige toppspillere er nettopp landslag. For en gitt spiller betyr det at det er viktig å komme med på (aldersbestemte) landslag, spille nok landskamper – og med jevne mellomrom være med på den internasjonale arenaen som landslagene våre tilbyr.

Når jeg jobbet i Toppfotballsenteret (TFS) i 2010, fant vi ut at en gjennomsnittlig VM-spiller i en gjennomsnittlig europeisk VM-tropp det året hadde spilt 40 aldersbestemte og 40 A-landskamper før mesterskapet tok til. Det var på en måte inngangsbilletten til en av de største arenaene som finnes i toppfotballen. I Norge har vi som uttalt mål at vi vil tilbake dit. Konsekvensen av det målet blir dermed å legge til rette for 40+40 landskamper. På våre yngre landslag er vi på god vei mot et antall der som tilfredsstiller dette kravet. Og jo oftere vi kommer oss til sluttspill både for 17-, 19- og 21-åringer, jo flere virkelig gode landskampserfaringer kan vi gi spillerne våre.

Samtidig frykter jeg at utviklingen kan komme til å snu. I 2016 spilte vi 138 landskamper (for begge kjønn og A-lagene inkludert). I 2017 var det tallet redusert til 131. En ytterligere reduksjon vil skade oss. Og samtidig vet vi at vi både på jente- og guttesida har et (stort) hull vi må tette i overgangen fra å være ung til å bli voksen som spiller.

Som et eksempel har vi i 98-generasjonen vår spillere med over 50 aldersbestemte landskamper frem til og med G19 (ble avsluttet i mars 2017), som nå er inne i en periode hvor de risikerer at det går to og et halvt år (til september 2019) før de blir tatt ut igjen, i «sitt kull» på U21. Og dette gjelder for alle «partalls-generasjoner» både bakover og fremover i tid. Vi som system klarer (foreløpig) ikke å legge til rette for å utjevne denne skjevheten de opplever sammenlignet med sine kompiser født i oddetallsår. Det er kun noen få unntak, som «Moi», som (individuelt) klarer å ta seg forbi dette hinderet.

Nå er dette en problemstilling i alle europeiske fotballnasjoner. Og så er det jo alltid sånn at når slike felles problemstillinger ligger der, er det konkurransefortrinn å hente for de nasjonene som løser dem best. Jeg mener vi bør være en sånn nasjon. En nasjon som tar vår egen verdi «likeverd» på alvor, og legger til rette for at det er like stor sjanse for at man kan bli A-landslagsspiller uavhengig om man er født i par- eller oddetallsår...

Så er det jo sånn at det hjelper lite å arrangere landskamper om det ikke er våre fremtidige toppspillere som faktisk spiller dem. Jeg registrerer med glede at det nå er i ferd å spre seg en stadig større forståelse rundt om i våre toppklubber om hvordan et godt utviklingsår for våre fremtidige toppspillere bør se ut, med landskamper som en naturlig del av dette.

Én stor fordel de unge spillerne har i Norge, er at de reelt konkurrerer om plassene på seniorlagene i sine klubber fra de er 17-18 år. Det kan også bli en ulempe for oss, om hensynet til eget A-lag i klubb alltid skal gå foran hensynet til spillerens utviklingsår i et litt lengre perspektiv.

”Peak performance age” i fotball er 27-28 år, og det er det viktig å ha med seg i disse betraktningene. Et år med mange A-kamper i klubb kombinert med fem landslagssamlinger med totalt 10-12 landskamper – i flere år på rad – vil gjøre spillerne våre bedre. I tillegg vil det øke prislappen på dem i det internasjonale markedet, der jo flere og flere norske klubber henter en stadig større del av inntektene sine – og gjennom det bidrar til en stadig bedre økonomi i toppfotballen vår.

Hadde jeg vært ung spiller i dag, ville jeg valgt en klubb med egne ambisjoner, og som i prosessen med å nå egne mål bruker unge spillere i en reell konkurransesituasjon i eget A-lag – samtidig som de også tenker på spillerens egen utvikling (og klubbens økte inntektsmuligheter) gjennom å legge til rette for hyppig nok landslagsaktivitet. Og så må vi som driver med landslagsaktivitet sørge for at den er akkurat det. Hyppig nok. Og god nok. Det ligger på oss, og er den fjerde nøkkelen for våre fremtidige toppspillere.

Paco3LANDSLAGSSPILL ÉN AV NØKLENE: Våre fremtidige toppspillere trenger blant annet hyppige landslagerfaringer, om de skal bli så gode som de ønsker å bli Foto: Erik Gusterud

Nøkkel nummer 5 og 6: Tilstedeværelse i spillet

Spillerne våre bør, slik jeg ser det, altså både komme seg ut i tide, og de bør spille på landslag hyppig. Og skal flere spillere få en slik utvikling som «Moi» har fått i sin karriere, så kreves det en god karriereplanlegging.

Spillerne selv bør samtidig bruke færrest mulig dager på egen karriereplanlegging. Det er veldig viktig, ja – men det forstyrrer også i en idrett som krever maksimal tilstedeværelse for å utvikle seg. Derfor bør spillerne jevnt og trutt få hjelp av oss rundt, trenere og ledere, når det gjelder karriereplanleggingen og vurderingen av eventuelle klubb-bytter. Men så må også all tida i mellom slik «veiledning» ikke forstyrres av dette. Til det er fotballspillet for komplekst i seg selv.

I de beste miljøene jeg har besøkt i utlandet er det en ting som går igjen; et rått fokus på spillet (og motspillet!). Det igjen krever sitt av spillerne. De må kunne mye om spillet. De må beherske ulike typer spill og motspill. De må beherske små og store tilpasninger av rollene sine stadig vekk. Og det må de håndtere i en kontekst med et annet språk, en annen kultur og med mindre støtte og høyere krav og press på seg enn de er vant til.

Jeg tror at en rå tilstedeværelse er den eneste strategien som fungerer i møte med dette. Det er den eneste måten for å få opp læringshastigheten nok til å henge med. Samtidig opplever jeg at norske spillere har stor læringskapasitet når de først blir utfordret på den. Og jeg opplever at de kan mye om spillet. Og det er et godt utgangspunkt for å sørge for at vi sender ut spillere som klarer å «stå i det» i utlandet. Men vi må utfordre oss selv på dette i hverdagene våre her hjemme. Hvor store krav setter vi til tilstedeværelse hos spillerne våre? Og hvor mye blir de utfordret på å beherske spillet – i ulike spill- og motspillsformer? Tilstedeværelse og kunnskap om spillet er nøkkel nummer fem og seks.   

Nøkkel nummer 7: «The Goldmine Effect»

I 2012 kom danske Rasmus Ankersen ut med boka «The Goldmine Effect», hvor han så på hva som kjennetegnet de miljøene der overraskende mange slo gjennom fra, uten nødvendigvis å ha de beste (materielle) forutsetningene. Sprint-miljøet på Jamaica var et av eksemplene han dro frem.

På de norske guttelandslagene i fotball er det to grupper som gjennomgående er overrepresentert. Det er de fra Stabæk. Og så er det de med multikulturell bakgrunn. Nå finnes det få som er representert i begge de to gruppene, men dere kan jo selv tenke dere hvilke forutsetninger en slik spiller har... Men hva er det så med de fra Stabæk? Og hva er det med de med multikulturell bakgrunn? 

For å begynne på Bekkestua, så er det jo slik at Stabæk kom best ut av samtlige av våre toppklubber på den nylig gjennomførte Akademiklassifiseringen. På representasjon på guttelandslag er de i særklasse best, med 15 spillere i 2017. Men veldig luksuriøst kan ingen si at det er på Nadderud. Men de trenerne som sitter på brakka på «indre bane» der, de er ansatt på heltid og jobber i samme retning etter en tydelig idé og en tydelig plan. Og så er de gode på «skole på fotballens premisser».

Men det viktigste, slik jeg ser det – er at trenerteamet på A-laget «eier» prosessene med utviklingen av unge spillere like mye som alle andre trenere i klubben. Derfor spiller de dobbelte treningskamper mot vass motstand helg etter helg denne vinteren, for at 22, og ikke bare 11, skal få maks kamputfordring hver uke – også utenom sesong. Når det gjelder seriespillet, så var de den eneste klubben som fikk andrelaget sitt opp i 2. divisjon forrige år. Og selv om det var med minste mulige margin, så var det etter et år hvor mange i klubben gjorde mye for å få flest mulige marginer til å gå riktig vei for dette laget. Men de som spilte, var i all hovedsak juniorer. Det var de som sørget for at laget vant ligaen. I et år hvor fire andre Eliteserieklubber rykket ned med sine andrelag til 4. divisjon, og altså skal spille på femte nivå i seriesystemet vårt kommende sesong...

Der Stabæk er et konkret «goldmine effect-miljø» på et bestemt geografisk sted, kommer den tilsvarende effekten for de med multikulturell bakgrunn til uttrykk på en annen måte. Jeg opplever det som en mer robust mentalitet i møte med både med- og motgang enn dem de konkurrerer med som ikke har denne bakgrunnen. Jeg bruker benevnelsen multikulturell bakgrunn fordi det er jo akkurat det de har. De har en norsk bakgrunn kombinert med (minst) én annen kulturpåvirkning.

Flere spillere som har to etnisk norske foreldre, men som samtidig har tilbrakt deler av oppveksten sin i et annet land, hører også til i denne gruppa – og drar fordelen av det multikulturelle de har opplevd. Og det er jo akkurat her fordelen ligger – de har opplevd mer. De har sett og levd i ulike måter å se på og leve livet på. Ofte kan de flere språk. Ofte er de både kreative og systematiske. Hardtarbeidende og skapende. Og så opplever jeg at de ser etter muligheter. Luker. Svakheter hos motstanderen. Ting som gjør at laget de er på, vinner til slutt.

Hadde jeg vært ung spiller i dag, ville jeg sørget for å være en del av et «goldmine effect-miljø». Et miljø som skaper mer enn (de materielle) forutsetningene tilsier. Det er for meg nøkkel nummer sju.

Lenge var Rosenborg sitt A-lag et sånt miljø, og en av de tingene jeg jublet mest over i året som gikk var da RBK slo ut Ajax og gikk inn i gruppespillet i Europaligaen. Og ikke minst at vår fremste klubb var tydelig misfornøyd med ikke å gå videre derfra igjen, og legge Real Sociedad bak seg i gruppespillet. Det lukter «goldmine» av den type innstilling.

Som i Argentina, så tror jeg virkelig på at det går an å kombinere en mer eller mindre uttalt «talent-liga» med lag som Rosenborg som slår seg stadig lengre fram i Europa. Og da kan spillere på høyde med «Moi», som Anders Trondsen, spille der i starten av 20-årene sine. For Rosenborg spiller ikke bare i liga nummer 42 i verden. De spiller også internasjonal fotball, og møter utenlandske lag i opp mot 20 kamper i året.   

Nøkkelordet

Med nøkkelknippet fylt opp, gjenstår det for våre fremtidige toppspillere å finne løsningsordet. Ellers blir de faktisk fanget på fortet. Og løsningsordet, det er «lagspill».

Rosenborgs forrige «goldmine»-tid handlet mye om lagspill, og denne bevisstheten var Nils Arne Eggen ganske så nøye med å installere i sine spillere. «Det er viktig å gå ut på banen for å være best mulig sjøl, men enda viktigere er innstillinga om å gjøre medspillerne gode», predikerte han. Det tror jeg det er viktig at vi i dag minner våre spillere, og hverandre i trenergarderoben og styrerommet, om.

Jeg tror det er en veldig bra dreining i norske toppklubber nå, der (for) store støtteapparat rundt A-lagene, fylt opp av større eller mindre «nisje»-eksperter, er på vei ut - samtidig som det som er på (god) vei inn, er flere og flere heltids fotballtrenere som jobber med spillere i ulike aldre i de samme klubbenes utviklingsavdelinger. Og så handler det om å jobbe med spillerne på rett måte. For de skal, når de når sin «peak performance age» som 27-28-åring, inn og spille på et lag på høyt nivå. Hvor forståelsen av hvordan laget fungerer er helt avgjørende.

Derfor mener jeg at vi kan ikke jobbe med «utviklingsmål» helt uavhengig av rollekravene spilleren skal inn i på laget sitt. Samtidig kan vi heller ikke jobbe utelukkende med rollekravene på laget spilleren er på akkurat nå. Vi må ha med oss hva som kommer til å kreves på det laget spilleren skal spille på om noen år også, og ha «utviklingsmål» som også bærer det perspektivet med seg.

Jeg opplever i dagens toppfotball-Norge spillere som trenes med en for individuell og «bred» inngang, nesten uavhengig av lagets helhetstanke. Og så opplever jeg på den andre siden spillere som trenes på en for «smal» måte for å passe inn i en gitt rolle i laget akkurat her og nå. Og dette er ikke lett – for det handler om en balanse mellom laget og spilleren. Men det er samtidig denne materien vi må inn i, diskutere, prøve og feile og forbedre oss på, som trenere og ledere. For det vi skal utvikle, handler om denne balansen mellom laget og spilleren. Det handler om å lage lagspillere.

Norsk toppfotballs fremtidige suksess avhenger av vår alles evne til å være lagspillere i disse prosessene. Jeg skal selv gjøre alt jeg kan for å være en best mulig en. Med norsk toppfotballs fremtidige suksess som ledestjerne.  

Paco4TRENERNE OG LEDERE EN VIKTIG DEL AV LAGET: «Paco» peker på at en felles forståelse hos oss som er rundt våre fremtidige toppspillere, er helt avgjørende. Her sammen med sine medtrenere på G18/19-landslagene, Håkon Wibe-Lund fra Strømsgodset og Igor Aase fra Vålerenga. Foto: Thomas Brekke Sæteren

-- annonse --

Cron Job Starts