-- annonse --
Spillestil
FAGANSVARLIG: NFFs Dag Riisnæs skriver om taktikk, trender og bakre ledd. Foto: Trond Tandberg/NFF
Dag Riisnæs
Dag Riisnæs
Ansvarlig trenerutdanning, NFF

951 83 158
  • Artikkelen er hentet fra fotball.no

Tre midtstoppere benyttes stadig mer i dagens toppfotball, etter mange års «fravær». Mellom 1930 og 1960 var WM-formasjonen (introdusert av legendariske Herbert Chapman) den mest vanlige (3-2-2-3/3-2-5), før Ungarn og Brasil på 1950-tallet var de første til å dra en midtbanespiller ned i bakre ledd og spille med en firer. Disse to landene var i perioder overlegne, av flere grunner. Brasil, med 17-åringen Pele, ble verdensmestere i 1958. Ungarn vant OL-gull i -52, før de feide England av banen 6-3 og 7-1 i 1953- og 54. Teknisk og taktisk overlegne som de var. WM-formasjonen ble erklært utdatert - og konservative engelskmenn begynte å hente impulser utenfra. På 1960- og -70-tallet var en backfirer klart mest vanlig, før vi i 80-åra igjen så tre stoppere hos mange lag (Tyskland, Argentina m.fl.). Mange spilte med to markeringsstoppere + en libero.

De siste 30 årene har imidlertid de aller fleste i internasjonal toppfotball benyttet en backfirer, men de siste seks-sju årene har vært en renessanse for bruk av tre midtstoppere. Vi så det først i Serie A i Italia, før det tok av i VM i 2014, med Nederland, Chile, Mexico og Costa Rica som eksempler på lag som gjorde det godt. Alle med tre stoppere, men med ulik spillestil. For eksempel Costa Rica i en lav, kontringsbasert 5-4-1 og Sampaolis Chile i 3-4-3 og høyt press/stort gjenvinningsfokus. Chile vant for øvrig Copa America året etter, en mektig prestasjon.

I disse dager er temaet igjen hett, da store deler av Premier League, og også mange i norsk fotball, velger tre midtstoppere. Norge G18 (Pål Arne Johansen) og Norge U21 (Leif Gunnar Smerud) har gjort det samme i flere kamper.

Tre midtstoppere – betyr det tre eller fem i bakre ledd?

«Chelsea er det første laget som vinner Premier League med tre i bakre ledd».
  Jeg har lest og hørt utsagnet mange ganger i 2017.
  Chelsea under Antonio Conte spiller med tre midtstoppere, men en formasjon kan ikke utelukkende defineres ut fra hvordan laget opptrer i angrep. Vi må også se hvordan man opptrer når motstander har ball. Da har Chelsea sjelden tre i bakre ledd. De har oftere fem.

Dersom de tre stopperne til enhver tid har ansvar for å dekke hele banebredden, er det rett å kalle formasjonen i forsvar for 3-4-3/3-4-2-1. Et slikt ansvar har ikke Gary Cahill og de andre, det ville vært lite lurt. Vingbackene har ansvar for sidekorridor. I en femmer støter vingback på ballside gjerne tidlig ut av ledd for å nekte motstanders kant eller back å vende opp. Da ser vi også at motsatt vingback kan ligge noe høyere enn de tre midtstopperne. Slik kan det, når motstander angriper bredt, se ut som tre eller fire i bakre ledd. Når de presser høyt kan vi også kalle det «tre bak», men generelt bør Chelseas formasjon kalles 3-4-3/3-4-2-1 i angrep og 5-4-1/5-2-3 i forsvar. I enkelte toppkamper denne sesongen har Conte for øvrig valgt 5-3-1-1 i stedet for 5-4-1/5-2-3.

Ovenstående gjelder de fleste som spiller det som populært kalles 3-4-3 eller 3-5-2. Fem bak når de forsvarer seg – tre bak i angrep, da vingbackene går høyt opp i banen. Merk at også mange lag med en bakre firer flytter opp begge backene i angrep - og de har da kun to stoppere som står igjen. Det kan derfor være mer dristig med en backfirer enn å ha tre stoppere + to vingbacker. Det vinkles ofte motsatt, merkelig nok: «Tre bak er en dristig variant». Hvis vi skal kalle Chelseas formasjon til enhver tid for 3-4-3, bør vi da kalle Real Madrids formasjon for 2-5-3? Som det som oftest ser ut når de angriper.

Hvorfor er tre midtstoppere i vinden?

3-4-3 eller 3-5-2 høres sexy og offensivt ut. Det kan det også være, men det hører til sjeldenhetene. Vi bruker Chelsea som eksempel igjen. En slu rev som Antonio Conte har ett motiv for å spille som han gjør; han vil vinne. Det er gode grunner til at italienske trenere i stor grad har satt sitt preg på fotballens taktiske utvikling (i nyere tid Sacchi, Capello, Lippi, Ancelotti m.fl.). Og er det noe de kan, så er det å slippe motstander til så sjelden som mulig. Den viktigste årsaken til at Conte (og mange andre) spiller med tre midtstoppere, er at han vil styrke forsvarsspillet:

  • Med tre midtstoppere står man godt rustet ved innlegg imot.
  • Med tre midtstoppere og to vingbacker er det vanskelig å trenge inn bak dem ved kombinasjonsspill langs bakken.
  • Med tre midtstoppere står du godt rustet til å håndtere kontringer ved balltap.
  • Med tre midtstoppere kan du ofte tillate deg å ha en mindre i midtbaneleddet, fordi laget kan forsvare seg smalt, og så støter vingback på ballside tidlig ut av ledd og blir fjerde-/femtemann på midten. Mange topplag leder utover, da de for enhver pris ikke vil at det spilles gjennom dem. De avgir heller siderom enn rom sentralt, og da støter vingback på ballside opp i kant/back før ballen spilles. Atletico Madrid er et eksempel her, i Simeones kompakte 4-4-2 i ulike presshøyder.

Hva er ulempene med tre midtstoppere?

  • Ved å flytte en ekstra spiller ned i bakre ledd, kan du få trøbbel i midtbaneleddet når laget ditt forsvarer seg. Det kan bli baktungt, spesielt i 5-3-2/3-5-2. Ole Gunnar Solskjær opplevde dette i høstens kamp borte mot VIF, for de av dere som så den matchen. Molde ble overspilt i midtbaneleddet, men Solskjær justerte klokt og tidlig fra fem til fire bak ved å dytte Sarr fram.
  • Du kan få bruddene dine lavere i banen, noe som gjør det vanskeligere å kontre/utnytte ubalanse.
  • I angrepsspillet kan du, hvis ikke sidestopperne tar mye ansvar med ball, få færre spillpunkter, og det blir mer vrient å spille seg framover.
  • I angrepsspillet kan det være mer vrient å skape 2v1 på sidene.
  • Dersom du spiller konsekvent med tre bak i forsvar, uten vingbacker, men med kanter, vil det bli alt for store rom å dekke for de tre bak. Dette forekommer nesten ikke på høyt nivå.

Guardiolas Manchester City

Pep Guardiola spiller som oftest med fire bak, men når han velger tre midtstoppere er det av andre grunner og med andre virkemidler enn Conte. Manchester City presser ofte høyt og har vesentlig mer ball enn Chelsea. Guardiola vil styre alle kamper, og hvis han mener «denne kampen styres best ved å spille 3-4-3», ja, så spiller de 3-4-3. Men også Guardiola liker å benytte typiske sidebacker som vingbacker (Mendy, Walker m.fl.), da han vet at i denne rollen trengs toveisspillere som ivaretar forsvarsoppgavene. Citys høye press med mange spillere, innebærer at «tre bak» er en fornuftig betegnelse i mange tilfeller. Han dytter opp en ekstra spiller i presspillet. Det er altså en klar forskjell her fra lag som med tre stoppere legger seg lavt og spiller på kontra. Der blir «tre bak» misvisende.
  Guardiola lar for øvrig sidespissene ofte være brede i angrep, for å åpne rom for «de to 10`erne» (ofte De Bruyne og Silva). En klar forskjell fra Conte, som i større grad lar Hazard og Willian/Pedro trekke inn i banen i angrep, mens vingbackene har ansvar for bredden.

Formasjon v spillestil

En formasjon sier lite om hvorvidt et lag spiller såkalt attraktiv, offensiv fotball - eller om de først og fremst vil ødelegge for motstander, og utnytte deres feil ved å kontre. Det er andre ting som gjelder når vi skal beskrive en spillestil, eksempelvis:

  • Hvor mange spillere som får lov å være med fram v hvor mange som holder igjen
  • Mye possession v direkte stil
  • Oppnå gjennombrudd ved kombinasjonsspill v ved å spille mer langt
  • Spille på fot v i rom
  • Spille seg rundt, søke innlegg v spille seg gjennom
  • Ta alle kontringsmuligheter v kun ta de virkelig gode
  • Gjenvinningsspill etter balltap v senke laget, komme på rett side
  • Høyt press v lavt press
  • Soneorientert forsvarsspill v markeringsorientert
  • Dekke/nekte rom, snappe ball v aggressivt press, takle

Antonio Conte er trener for verdensklassespillere. Hvorfor tar han mye hensyn til motstander? Hvorfor er forsvarsspill minst like viktig for han som angrepsspill? Fordi det må til for å vinne titler. Det sies at det siste laget som vant EM eller VM ved å ha en særdeles offensiv spillestil var Brasil i 1970, i VM i Mexico. Det sies også at det ikke hadde gått i 1970 heller, hvis det ikke hadde vært for den ekstreme varmen. Det ble en fordel for Brasil, en ulempe for de som skulle stå imot offensiven, vinne ball og kontre dem i senk. Slik Italia gjorde mot Brasils fantastiske angrepslag i VM i 1982. Vi hadde alle sympati med Zico, Sokrates og Eder da de røyk ut mot kyniske italienere.

Dagens topptrenere vet at de blir hardt straffet om de ikke tar hensyn til motstander. Hvis de utelukkende tenker angrep og «vi skal spille vårt eget spill». Alle topptrenere forsøker å finne sine virkemidler for å vinne. Spillestilen preges derfor av: Hvordan stoppe motstanderen? Hvordan utnytte deres svakheter? Det kan gjøres ved valg av presshøyde, balanseforhold, risikovurdering, hvilke rom som skal nektes og trues, valg av spillertyper etc. Det du kan være 100% sikker på, er at de ikke går på banen utelukkende for å score. De skal nekte motstander det samme. Fotball handler om å score flere enn motstanderen. Og 1-0 holder det.

Sjakkspillet

Som nevnt defineres noen lag med tre midtstoppere for 3-5-2/3-4-3, mens andre defineres som 5-3-2/5-4-1, ofte avhengig av om de vil styre kampene og presse høyt – eller om de ligger lavt og kontrer. Slike definisjoner kan bli enkle og polariserende. Det kan være krevende å se hvordan et lag faktisk opptrer. Spillere «tilhører et ledd» i mindre grad enn før, og formasjoner er ulike i angrep/forsvar. De er ikke bare forskjellige i angrep/forsvar, men også utfra hvilken spillfase en er i og hvor på banen ballen er. Hver enkelt handling er situasjonsbestemt, men utfra klare spilleprinsipper og utfra en tydelig rolleavklaring. Mer interessant enn formasjon er derfor å se etter kjennetegn i den enkelte spillfase, hvilke prinsipper de følger.

En annen dimensjon er at trenerne hyppig skifter strategi. Både underveis i kamper og fra kamp til kamp. Her har mye skjedd de siste årene. Guardiola er den fremste eksponenten for denne type variasjon, avhengig av hvem han møter og hvordan kampen utvikler seg. Endringer er mer normen enn avviket. Vi nærmer oss sjakk, men vi er avhengige av at «brikkene» er smarte, tenker raskt, flytter seg raskt. Den hjelpen får ikke Magnus Carlsen. «Brikkene» er da også særdeles fotballintelligente. De beste spillerne har evnen til å ta gode valg svært hurtig. Det, kombinert med å behandle ballen raskt og godt, må stå mest sentralt i spillerutviklingen. Da må det trenes mye i kamplikt tempo, og det må stilles krav til tempo, «trykk», konsentrasjon og innlevelse.

Hva benyttes oftest i 2017?

I Norge har vi sett flere lag med tre midtstoppere. Sandefjord, Molde, Sogndal, Tromsø (under Valakari) med flere. Fortsatt er fire i bakre ledd mest vanlig. I England ser vi mange med tre midtstoppere. Italia er nevnt tidligere. Franske Nice, spanske Sevilla og tyske Hoffenheim hadde en sterk fjorårssesong med tre stoppere.

Ser vi på Champions League-lagene i 16/17, brukte imidlertid kun 2 av 32 lag tre midtstoppere hyppigere enn to. Ingen av kanonene PSG, Barcelona, Real Madrid, Atletico Madrid, Bayern Munchen. Juventus gjorde det noen ganger.

I 2017 benytter de fleste europeiske topplag fortsatt en bakre firer. Trolig fordi det kan gi mer offensiv slagkraft (avhengig av utførelsen). I tillegg bruker svært mange to dype sentrale midtbanespillere. Lagene står igjen med 2-3 stoppere og 1-2 sentrale midtbanespillere når de angriper, for å hindre kontringer. Sjelden får mer enn 5-6 spillere lov å være med inn på siste tredjedel av banen. Gode balanseforhold trumfer det meste.

Innenfor ovennevnte finnes haugevis av varianter, men stadig flere med høye backer og innoverkanter i angrep. De som før var vinger/kantspillere trekker nå ofte inn i banen, mens back/vingback spiller kant i angrep.

Hva gir suksess?

Ingen formasjon eller spillestil er genial. Da ville alle trykket copy - paste.

Hvor godt laget fungerer avhenger av kvaliteten på utførelsen av spillestilen. Enten du vil dominere eller kontrollere kampen. Det igjen avhenger av spillerne dine, av arbeidet dere gjør på treningsfeltet, dine evner til å lære bort, din taktiske fotballklokskap og din evne til å lede/få det beste ut av folk.

Relatert artikkel fotballtreneren.no 

"Vinner Premier League for første gang med tre mann i forsvar"
-- annonse --

Cron Job Starts