-- annonse --
Spillerutvikling
FAGARTIKKEL: Per Einar Gjelsvik skriver om posisjon spill. Foto: Stian Drake, Romerikes Blad
Gjest
INNLEGG av Per Einar Gjelsvik

gjelsvikPortrettFORFATTER: Artikkelen er skrevet av Per Einar GjelsvikHvorfor er det så høy stressfaktor i mange kamper i Eliteserien? En begrepsavklaring er kanskje nødvendig. Hva mener jeg med «stressfaktor»? Det jeg legger i stress i denne sammenhengen er de hyppige balltapene og spillere som tilsynelatende er i konstant tidsnød. Nå er ikke denne observasjonen unik for den norske Eliteserien. Man finner vel det samme i alle divisjoner ikke bare her i vårt fedreland, men også i en rekke andre europeiske land. Samtidig synes jeg å se at en del andre land har en spillestil, bestående av betydelig mindre stressfaktor enn det vi finner her i Norge. Dette finner jeg såpass interessant at jeg har valgt å bruke noen år på å fordype meg i ulikhetene og prøve å forstå hva som ligger bak det vi ser med det blotte øye.

I min søken etter kunnskap om dette ukjente var det ett begrep som til stadighet dukket opp rundt de lagene og miljøene jeg besøkte; Posisjonsspill – Positional Play (les eng), Juego de Posición (les spansk). Man finner ikke all verdens med litteratur på temaet. Noen artikler er skrevet og noen intervjuer er gjort. For egen del valgte jeg å søke etter kunnskap ved der hvor kirken ble bygget!
  I Barcelona og et fem dagers kurs på TOVO academy i regi av Todd Beane, som er svigersønn av ikke ukjente Johan Cruyff. I tillegg til gjentatte studieturer både til Holland og Spania. Samt ulike litterære kilder.

Norske spillere er IKKE dårligere teknisk enn utenlandske

I Fotballtreneren nr. 3/17 hadde fagmann Bjørn Hansen følgende uttalelse:
  «Jeg er frekk nok til å hevde at norske aldersbestemte spillere ikke er dårligere teknisk enn utenlandske spillere. Det er det samme som at det ikke var noen forskjell på de tekniske ferdighetene hos Michel Platini og franske 4. divisjonsspillere. Forskjellen var at Platini gjorde de riktige valgene.» 
  Da blir det neste naturlige spørsmålet for meg, hvorfor vi tilsynelatende ikke trener opp spillerne i å gjøre de riktige valgene? 
  Bjørn Hansen var inne på selve kjernen i spørsmålet om hvorfor det er så høy stressfaktor i mange fotballkamper. Hva må endres? Hvordan skal det trenes? Hvilke øvelser er sentrale? Hvilke prinsipper? Hvor finner vi kunnskap? 
  Johan Cruyff (JC) uttalte mange ganger at fotball spilles med hjernen, beina er der for å hjelpe deg. Det er her det for meg ligger en grunnleggende kulturell forskjell i fotballopplæringen vi gir våre barn, og den noen andre nasjoner har i sitt pensum. De kognitive prosessene som foregår hos spillerne er forøvrig godt beskrevet også i det norske trenerpensumet. Så det er ikke her det svikter. Personlig er jeg ikke veldig opptatt av verken topping av lag eller resultatfokus i barnefotballen. Men jeg synes vi svikter totalt som oppdragere når vi ikke tilrettelegger fotballtreningene slik at våre barn settes i stand til å utvikle sin kognitive kapasitet i enhver øvelse på banen. 

Samtlige øvelser vi benytter på trening MÅ ha relevans til spillet

Alt for mye treningstid går med til aktivitet som IKKE forbereder spillerne på det som skjer i kamp. Isolerte tekniske øvelser, uten retning eller motstand kan man like gjerne slutte med. Noen ganger er det som vi ikke ser skogen for alle trærne som står i veien. Det er ikke rakettforskning, men egentlig sunn fornuft. Alle barn prøver og feiler i sin utvikling. De guides og hjelpes på veien av foreldre/voksne, men finner stort sett ut av det ved selvregulering. En god regel er at hvis det er overveiende sannsynlig at et barn kan klare oppgaven på egen hånd, IKKE hjelp til.

Hva så med posisjonsspillet? Hva er det med dette spillet som kan hjelpe barn til å ha større glede av fotballen? 
  To begreper som står sentralt for meg er romorientering og romoppfattelse. Et annet utsagn fra JC er:
  «As an eventual receiver of the ball, you have to look in the open space for a position enabling you to get the football in good conditions. ... It is often a matter of one step more or less.» 
  Det finnes nå faktisk forskning på hvordan hjernen fungerer og utvikles ved fotballtrening. Når vi har repetert og gjentatt spillaktivitet ofte nok, vil spillerne gjenkjenne mønsteret i det som kommer til å skje. Dette utvikles kun ved spill og ikke ved isolerte tekniske driller eller pasningsøvelser. Vi må gravlegge mange av de etablerte sannhetene som finnes i fotballen. Hvem har ikke hørt treneren rope bevegelse etter pasning? Noen har det også som en nedskrevet regel på veggen i garderoben. Du SKAL bevege deg etter en pasning! Hva hvis den beste posisjonen var å stå i ro??? Vi må ha balltempo! Må vi ha balltempo for å spille ut en motstander som ligger dypt i banen? Hva med å invitere motstander i press? Hva med å ha ulikt tempo i ulike faser av angrepsoppbyggingen?  Jeg er sågar villig til å diskutere den norske spilleprinsippmodellen, nedarvet etter Allan Wade og modifisert av Egil Olsen. Går det an å si at et overordnet angrepsprinsipp er å hindre mål? Eller må det andre laget ha ballen før eget kan være i forsvar, fordi Wade/Olsen har bestemt det?

Hvordan forstå posisjonsspill?

Det er gledelig å se at selv stivbente engelske lag nå fremstår som tekniske, fordi de har vært åpne og fordypet seg i posisjonsspillet. Engelskmennene har åpenbart vært nysgjerrige og søkt kunnskap. Dette er ikke alene på grunn av Pep Guardiola og ManchesterCity. Dette gjør meg forsterket i troen på at det ikke handler om teknikk, men snarere blikk!! Bjørn Hansen hadde mer rett og så dette tidligere enn de fleste her til lands. 
  Posisjonsspill kan forklares som et strukturert angrepsspill hvor spillerne er plassert i ulike utgangsposisjoner på banen. Posisjoneringen er ment for å skape pasningslinjer, som kan/skal utnyttes. Et sentralt element i posisjonsspillet er at alle spillerne må være komfortable med å ha ballen selv om motstander er forholdsvis nærme. Dette må trenes med relevante øvelser. De som spiller denne type fotball bruker også prinsippene om bredde og dybde for å «åpne plass». Ved manglende forståelse og innsikt i denne måten å spille på vil det for mange oppfattes som en meningsløs posession-fotball, uten nok fremdrift. Mens det i virkeligheten er et spill hvor hver eneste pasning har en hensikt. Det å finne den «frie» mann, helst bak motstanderens presslinje er sentralt. Dette er den høyeste graden av posisjonell overlegenhet, noe alle lag søker. Noe det selvsagt også er for de fleste lag i norsk Eliteserie. 
  Jeg ser en rekke norske lag benytte seg av de samme øvelsene som gjøres av lag som utøver posisjonsspill. Men øvelsene utøves fundamentalt forskjellig. Grunnleggende ting som; å spille på riktig fot, ta imot med lengste fot, riktig kroppsstilling, mottak med hensikt, ta av press, pasning med intensjon, posisjonering for å bryte presslinjer, hodet opp, 3’rd man etc., etc. 
  Når disse tingene ikke er med i trenernes verktøykasse er øvelsene i beste fall hensiktsløse posession-øvelser. Det utfordrende i posisjonsspillet er hvordan man ved å ha ballen klarer å skape nye posisjonelle overlegenheter ved forflytning av ball. Konseptet med 3’rd man er selve hovedelementet for å skape posisjonell overlegenhet.
  Xavi Hernandes skal ha uttalt følgende:
  «The 3’rd man is impossible to defend, it is impossible.» 
  Da tenker jeg umiddelbart at det må være lurt at mine spillere vet hva dette er, samtidig som vi trener dette i spillformer som gjør at spillerne gjenkjenner situasjonene i kamper 11v11. Når man har ballen må man utnytte plassen til det maksimale, mens det motsatte gjelder når man ikke har ballen. Klar og tydelig forståelse av begreper som numerisk, posisjonell og kvalitetsmessig overlegenhet er avgjørende.  Jeg vil hevde at posession uten en plan er farligere enn å ikke ha ballen. Et annet viktig moment er at forsvar og angrep går i ett, uavhengig om man har ballen eller ikke. Lag som spiller posisjonsspill er i forsvar også med ballen i laget! Posisjonsspillet handler ikke først og fremst om å forflytte ballen, men om å forflytte mostanderen. Rommene som oppstår åpnes og lukkes konstant. Det å veilede spillerne på å stole på det de ser og fortelle de hva de skal se etter, samtidig som de skal utføre med presisjon, er min oppgave som trener. Det er altså dette spillet jeg kunne ønske var pensum i barnefotballen. 

  • Artikkelforfatter Per Einar Gjelsvik har utdanning i trenerrollen fra Norges Idrettshøgskole, samt UEFA A-lisens. Jobber i dag som trener for Sørumsand A-lag samt trenerkoordinator i Sørumsand. Første nordmann som har deltatt på TOVO academy T1 Training course i Barcelona. Trenererfaring fra 6 år til senior. Både topp og bredde.

• Les også: Hospiteringshysteriet i fotballen

-- annonse --

Cron Job Starts