-- annonse --
Spillerutvikling
LEDER: Håkon Grøttland er mannen som har ansvaret for å gjøre våre "neste menn" til våre beste menn. Foto: Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez
Gjest
Av Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez

  • Artikkelen er skrevet av Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez, som er student på Sports Management ved Høgskolen i Molde. Artikkelen om norsk talentutvikling er en del av en oppgave i den forbindelse.

Jeg sitter i resepsjonen i Norges Fotballforbunds lokaler på Ullevaal stadion. Jeg får et glimt av banen fra der jeg sitter. Banen er snødekt og gradestokken viser minusgrader. Det er lite på denne februardagen som minner om at det er seriestart om knappe fire uker. Rett bortenfor meg sitter en av norsk fotballs aller største herrer, Per Ravn Omdal. Man skulle ikke tro at en tidligere fotballpresident med verv fra de største fotballorganisasjonene i verden kunne sitte så anonymt og folkelig rett bak hoveddørene hos NFF. Før jeg vet ordet av det streder Jan Åge Fjørtoft forbi med lakksko og stresskoffert, men vi er ikke her for å snakke med tidligere presidenter eller pensjonerte fotballspillere i lakksko. Vi er her for å snakke med fagansvarlig for Landslagsskolen, Håkon Grøttland, mannen som har ansvaret med å få norske talenter opp og frem slik at du, jeg og alle de andre i de tusen hjem en dag kan juble for flere fotballskalper ute på den nå snødekte Ullevålsmatta.
  Klokka er 11:15 og Håkon har ikke kommet ned for å møte meg. Jeg velger å ta heisen opp til andre etasje der fotballforbundet har sine kontorlokaler for å se om jeg kan finne han. Jeg går rundt i gangene blant kontorer i helglass. Plutselig ser jeg navnet til sjefen selv på en av kontordørene: «Lars Lagerbäck». Lysene er slukket og svensken er ikke til stede denne fredagsformiddagen. Jeg går videre for å se om jeg kan finne mannen som skal bygge opp nye spillere til «sjefen sjøl». Der er han, mannen som har ansvaret for «Våre neste menn».
  Håkon byr meg på en kaffe og lurer på om jeg har spist. Jeg takker høflig ja til kaffe, men nei til lunsj. Vi går inn på et møterom i den delen av kontorlokalene som kalles «Sportsavdelingen» og setter i gang.
  Kritikken haglet mot det norske landslaget etter 0-6-fadesen mot Tyskland på Mercedes-Benz Arena for et langt år siden. Man skulle kanskje tro at kritikken skulle gå til trenere og spillere som faktisk var til stede i Tyskland den kvelden, men i stedet var det foreldretrenere, utviklingsmodeller og kunstgress som fikk skylda for den begredelige kampen Norge spilte. Ekspertene hadde talt; «Vi er akterutseilt på de fleste områder», som Per Joar Hansen skrev i sin rapport om talentutvikling i Norge. Ved å møte mannen som mest sannsynlig har den største oversikten over norsk talentutvikling håper jeg på å kunne få svar på om norsk talentutvikling er så akterutseilt sammenlignet med resten av Europa, og om vi er på mer stø kurs i 2018 enn vi har vært tidligere.

Den Norske Modellen – Flest mulig, lengst mulig, best mulig

I henhold til NFFs egen utgivelse, «Den store barne- og ungdomsfotballboka», er NFFs visjon: Fotballglede – muligheter og utfordringer for alle. Verdigrunnlaget hviler på tre pilarer: 1) fotball for alle, 2) trygghet og utfordringer + mestring = trivsel og utvikling og 3) fair play. Disse pilarene er en forutsetning for målsetningen til NFF: Flest mulig, lengst mulig, best mulig.

Målsetningen til NFF er omdiskutert, er den ikke?
  Grøttland mener modellen er misforstått:
  – Det er ikke sånn at vi tenker at her skal vi ha inn flest mulig spillere, også skal vi tulle og fjase en stund, og så skal det bli gode fotballspillere av det. Disse tre spiller sammen, og vi tenker at vi som en liten fotballnasjon ønsker vi å få med oss flest mulig, først og fremst fordi fotball er en flott sport, men også fordi hvis vi skal få frem mange nok gode spillere må vi ha god nok bredde i bunn. Vi er et stort land med få folk. Vi trenger flest mulig gode lokale utviklingsmiljøer. Hvis vi skal få flest mulig til å holde på lengst mulig med fotball så må vi ha et «best mulig» fokus fra dag én for alle involverte. Best mulig er i den forstand at alle som spiller fotball skal bli tatt på alvor og utvikling skal stå i sentrum fra dag én. Det at disse tre spiller sammen har ikke vi i NFF vært gode nok på å kommunisere ut, sier han.
  Grøttland fortsetter med å utdype om hva som er den norske modellen og hvorfor det er så mye kritikk mot den:
  – Vi hører det jo hver gang det norske A-landslaget gjør det dårlig, at det er noe galt med den norske modellen, og den norske modellen ikke fungerer. Da er spørsmålet; hva er den norske modellen? Den norske modellen er tuftet på at utviklingen skjer i klubbene. og her spiller breddeklubbene en sentral rolle, vi har egentlig sluttet å kalle det breddeklubber og kaller det nå for utviklingsklubber. Det er der grunnlaget legges, det er der spillerne kommer inn når de er seks-syv år, sier Grøttland.

Kvalitetsklubb

Kvalitetsklubb er et konsept NFF har lansert for å hjelpe klubbene med å bli bedre utviklingsklubber. NFFs tanke er at det skal være retningsgivende for utviklingsarbeidet som gjøres i klubbene og samarbeid mellom klubb og forbund. Grøttland forklarer konseptet nærmere.
  – Klubbene blir målt og utfordret på visse kriterier i alt fra klubbdrift, administrasjonsdrift til spillerutvikling, og hensikten med dette er at det skal ende ut i bedre fotballtreninger.

– Hvilke spillerutviklingskrav ligger i kvalitetsklubb?
  – Med tanke på spillerutvikling går kravene på trenerkompetanse på trenerne. Du må ha gjennomført det laveste kurset vårt, Grasrottreneren. Klubben må også ha en klar sportsplan, det må være tydelig definert i sportsplanen på hva klubben jobber med i de ulike alderssegmentene, hva slags øvelser man jobber med og den planen må være godkjent av NFF. Kvalitetsklubb har tre ulike nivåer, for å kunne komme opp på et visst nivå må du også ha en trenerveileder, altså en profesjonell trenerveileder som skal være ute på feltet og følge opp de frivillige trenerne. Det er det viktigste som har skjedd rundt driften av utviklingsklubbene, hevder Grøttland.

Landsslagskolen – broen mellom bredde og topp

Landsslagsskolen er NFFs skoleringsløp og kartleggingsplanen inn mot de aldersbestemte landslagene. I følge NFFs egne hjemmesider har Landsslagskolen som intensjon å identifisere de mest lovende 13-16 åringer i klubben, i kretsen og i landet. Landsslagsskolen skal være en referanse og påvirkningsarena for spillerne. En arena hvor spillerne høster erfaringer som de tar med seg tilbake til klubben. Grøttland forklarer Landslagsskolen nærmere:
  – Planen Den norske modellen er at du som 6-7-åring kommer inn i en utviklingsklubb som har en klar sportsplan og trenere som har kurs. Fra de er 11-12 år ser vi at det er noen som har et ekstra eierskap til egen utvikling, med andre ord har «det lille ekstra» og de skal fanges opp i Landslagsskolen som er vår spillerutviklingsmodell. De skal stille på tiltak i sin krets og blir en del av Landslagsskolen. Disse vil bli trent toppklubbtrenere, samt de flinkeste trenerne fra utviklingsklubbene våre, samtidig har vi landslagstrenere og vi har en fulltidsansatt i hver krets som er kretsansvarlig og skal sørge for at tiltakene gjennomføres med kvalitet. Videre herfra går spillerne opp til aldersbestemte landslag og forhåpentligvis, hvis alle spiller på lag, så får vi igjen gode A-landslag. Landslagsskolen skal være som en bro mellom bredde og topp og sikre at vi får en helhetlig modell. Den er unik i europeisk sammenheng å ha denne helhetlige modellen, sier han.
  – Videre har Toppfotballsenteret sammen med sine klubber gjort en formidabel innsats for å løfte kvaliteten på det som handler om å gjøre de beste bedre. Det vil si spillerutviklingen i toppklubb. Først gjennom år med forskning og referanseinnhenting, deretter ved å få folk i arbeid, og til slutt akademiklassifseringen som nå skal kvalitetssikre og videreutvikle utviklingsstrukturene i klubb. Det er bare å ta av seg hatten for den selvransakelsen og utviklingshungeren som vi i dag ser i toppklubbene våre.
  – Poenget er at Innenfor hvert felt i denne modellen har det nærmest skjedd en revolusjon de siste fem årene. Det har skjedd massive ting i forhold til tydelighet på hvordan vi skal jobbe. Det er felles prosedyrer på ting og vi går i samme retning. Det er dette som er den norske modellen. Denne modellen mener Grøttland allerede begynner å gi resultater
  – Om vi ser på hvor G17-landslagsgutta var når de var 13 år så ser vi at de var i utviklingsklubber, og dette er et U-landslag som har slått ålreite nasjoner så langt i landslagskarrieren sin, de har for eksempel feid Belgia, Sveits og Danmark av banen.

Det tyder på at vi evner og klarer å utvikle spillere i norsk fotball som er konkurransedyktige når de er 16-17 år gamle, det går ikke an å tolke det på noen annen måte, og det er Bjarg, Gulset og de andre utviklingsklubbene som blant annet har utviklet disse spillerne.

DelgadoLandslagsskolenLANDSLAGSSKOLEN: Illustrasjon av den norske modellen. Laget av: Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez

Faglige prioriteringer

NFF har en klar tanke om hva de ser etter når de kartlegger spillere, og sier at spilleren må ha eierskap til egen utvikling, og med det mener de egentlig fire underkategorier:

  • Trener mye:
    – Spillere som har trent og trener mye.
  • Tilstedeværelse:
    – Spillere som har dønn tilstedeværelse i den enkelte økta. Vi leter etter spillere som elsker spillet og lever seg inn i aktiviteten
  • Tester egne grenser:
    – Spillere som går ut av komfortsonen. Spillere som hele veien utfordrer seg selv og søker utvikling gjennom å tørre å feile.
  • Nysgjerrige og reflekterte:
    – Spillere som aktivt henter kunnskap og lytter til råd fra trenere og medspillere. De som tenker igjennom hva de gjør bra og hva de kan bli bedre på.

– Vi har også fire fagverdier som skal trumfe alt vi holder på med. Dette skal vi aldri bryte med og i et hvert NFF-tiltak skal vi se disse tingene, sier Grøttland alvorlig.

  1. All aktivitet skal være spill – motspill. Det skal ikke være en eneste øvelse hvor det ikke er motstand involvert. Det er så utrolig viktig for å utvikle ferdigheter, du må kunne forholde deg til tid og rom.
  2. Vi vil ikke ha trenere som bare instruerer, retter feil og forteller hvordan ting skal gjøres. Vi ønsker trenere som trigger, stiller spørsmål og veileder.

  – Har dere sett at det var et problem tidligere da dere var ute blant klubbene? Trenere som står og instruerer?
 
– Ja, norsk fotball har alltid vært inspirert av den engelske skolen, og den engelske skolen har jo vært veldig instruerende, og vi var der vi også en lang periode. Men vi ser at det er ikke det som er mest effektivt hvis vi skal få spillere til å reflektere og lære. Hvis vi skal bygge opp under det med eierskap til egen utvikling som vi er så opptatt av så må vi ha trenere som har en annen tilnærming.

  1. Spillende angrepstilnærming. Det betyr ikke at vi skal drive med possession og tro at det er så kult. Det handler om at vi skal stille knallharde krav til at spillerne gjør noe konstruktivt med den kula til enhver tid. Det er ikke godt nok å sparke i retning av ting, du skal være ganske sikker på at du treffer på det du prøver på med ballen.
  2. Dikterende forsvarstilnærming. Vi skal ikke se spillere som dasser i press i forsvarsspillet og gjør ting halvveis.

– Dikterende forsvarsspill var vi jo kjent for tidligere, hvor i løypa forsvant det?
  – Du ble jo nesten sett på som spedalsk i en tiårsperiode hvis du jobbet med forsvarsspill. Vi har nestet mistet det fordi vi ikke hadde fokus på det, eller jobbet med det.

– Var det fordi vi ble for fotballromantiske sammenlignet med det som var ute i Europa på den tiden? Det var vel rundt 2008 - 2010 det var et tema?
  – Det var en slitasje i norsk fotball og hva vi stod for. Vi ønsket på mange måter en ny retning, og samtidig kom Barcelona og Tiki-Taka. Det gjorde at det ble det dratt for langt den ene veien. Det er viktig at vi setter i gang en nasjonal dugnad helt ned i syvårsalderen, at vi stiller krav til forflytning, press og gjenvinning av ball. Der må vi ha en nasjonal dugnad, gjentar Grøttland.

– To av punktene deres handler om angrep og forsvar. Er dette tiltak for å få frem den neste stopperen og den neste spissen etter så mange år med alt for mange tierspillere?
  – Definitivt. Vi har jobbet for mye i type possession-øvelser uten retning og trigga egenskaper som du først og fremst trenger som midtbanespiller. Vi har glemt litt det siste tredjedelsspillet, så det er ikke rart at vi ikke har flere gode stoppere, vi har jo ikke trent på det, sier Grøttland.

– Hvor mye jobber dere med dette?
  – Vi jobber mye med siste tredjedel i angrep og siste tredjedel i forsvar. Det er det eneste de jobber med noen ganger. Jobbingen med siste tredjedel er løftet kraftig og på alle talentleirene våre jobber vi kun med siste tredjedel. Du kan sette et stort kryss på midtbanen, der jobber vi ikke for å sette det litt på spissen.

– Med det fokuset på siste tredjedel, er vi ikke redde for å miste noe i denne tilnærmingen?
  – Nei, dette er kun våre tiltak. Ute i klubb er det fortsatt mye annet som skjer, ler Grøttland og sikter åpenbart til mitt neste spørsmål.

– Er det fordi dere har sett ute i klubbene at det jobbes mye med possession osv.?
  – Ja, det er resultat av hva det jobbes med der ute. Og med disse tiltakene kan vi kanskje bidra med en annen retning på ting og få løftet spillerne på områder som de kanskje ikke er innom så ofte i klubb.

Øvelsesbanken

– Øvelsesbanken vår er bygd opp ut ifra temaene som står i fagplanen vår. Trenerne i Landslagsskolen kan ikke gå utenfor de øvelsene som står der. Trenerne har to øvelser de kan velge mellom i hver fase av treninga (oppvarming, situasjonsøving, spill). De har seks øvelser de kan bruke og de skal bruke tre av dem til enhver tid.

– Blir ikke det for lite?
  – Vi må bruke minst mulig tid på å planlegge fancy, fine øvelser og sette spillere inn i nye øvelser. Disse øvelsene er designet for at vi mener de disse øvelsene er de beste i forhold til hvilket tema som skal ivaretas. Allikevel reviderer vi dette hvert år da vi erfarer at vi kanskje burde gjøre det litt annerledes i noen av øvelsene. Vi har en utvikling på øvelsene hele veien. Det er klart at uansett hvor tydelig dette er så vil trenerne tilpasse noe i forhold til nivået.

Det er dette som er Landslagsskolen, avslutter Grøttland power-pointen sin med.
– Nå har Landslagsskolen vart i fire år. Hva er den store forskjellen på spillerne som kommer nå kontra tidligere?
  – Vi ser en klar effekt av dette her. Det går på at vi raskere kan begynne å prestere på et internasjonalt nivå. For det første så har vi tatt ut mer de riktige spillerne enn vi gjorde tidligere fordi vi har et mer finmaska nett når det kommer til å identifisere spillere. Det er mange aktører som jobber sammen for å kartlegge og identifisere spillere. Det vi ser på landslagene våre er at vi har et bredere spekter av spillere. For ti år siden var det nesten bare midtbanespillere og vi måtte begynne å omskolere. Nå kommer det stoppere og det kommer spisser. Spillerne har i tillegg en mer felles forståelse i ryggsekken da de er skolerte tidligere.

– Vil du si at det har vært en revolusjon i spillermateriellet vi rår over i 2018 sammenlignet med 2010?
  – Jeg vil ikke gå så langt å kalle det en revolusjon, men vi ser andre typer. Jeg husker tilbake på den tiden der. Det var Martin Ødegaard og sånn, men det var jo nesten bare de typene. Vi fant ikke stopperen rett og slett, vi fant ikke spisser. Nå ser vi også disse typene. Det gjør at jeg blir optimistisk på vegne av norsk fotball sett i et tiårs perspektiv.

– Det har jo tidligere vært snakk om en slags klippekortkultur på A-landslaget. Er det noe man til en viss grad så på de aldersbestemte landslagene også?
  – Om man ser på A-landslaget vårt nå så kan du se at de aller fleste har vært gjennom store deler av landslagsløpet fra U-landslag og helt frem til A-landslag. Det kan tolkes på flere måter. Betyr det at vi er utrolig flinke til å identifisere spillere fra tidlig alder? Eller betyr det at hvis du er med så, ja hva skal jeg si …

– ... Er du med hele veien?
  – Ja, det er noe der. Men det er der jeg tror at modellen vi har nå er sterk. Det er så mange aktører og nivåer der mange spillere får vise seg frem. Og jeg ser jo nå på G17-landslaget for eksempel at vi har hatt ganske stor utskiftning i troppen der de siste årene.

Selektering i ung alder – NFF synser

– Hvordan kan vi vite hvem som blir best om ti år kontra de som er best nå? Da kommer vi jo inn på dette med alder og når du er født på året.
  – Det er veldig vrient. For det er så mange.. Nei, vi vet ikke... I beste fall blir det kvalifisert synsing, basert på erfaring. Vi tror veldig på å se bak her-og-nå-prestasjonen og heller se etter de egenskapene jeg var innom i stad.

– Hele Landslagsskolen er egentlig bygd på forskning. Hva sier forskningen på dette med når barn er født på året når det kommer til utviklingsløpet? Hva har NFF sett på for å ha et best mulig fokus på det?
  – Det er flere aspekter her. Forskningen er klokkeklar på dette med relativ alderseffekt. Det er en fordel å være født tidlig på året fordi man setter likhetstegn mellom prestasjon og potensial, så derfor prøver vi å fjerne oss fra den sammenhengen. Potensial har ingenting med det du presterer her og nå å gjøre som 13-14 åring. Forskningen er også ganske tydelig på læring, utvikling og hvordan den foregår og vi snakker om fotball som er en intelligensidrett. Hjernen er sentral og den hjernen er ikke utviklet før du er oppe i 20-åra.

– Dere begynte med skyggelag på landslagsnivå. Hvordan syntes dere det har gått sammenlignet med relativ alderseffekt? Var det en suksess?
  – Nja…nei ..jeg vet ikke.. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en suksess, men det var en måte å få en dreining av fokus på, få sett litt flere på det nivået. Det var kanskje også et signal til klubbene og fotball-Norge om at man skal være litt bevisste på fødselsmåned og sånne ting. Jeg syntes vi må bli mye flinkere på det der. Vi snakker mye om differensiering i barnefotballen, kan vi ikke begynne å differensiere på første og andre halvår for eksempel? I stedet for å bare differensiere på ferdigheter? Kanskje vi skal begynne å tenke på seriespill i barnefotballen, at vi har seriespill for første og andre halvår? Det er noen grep som kan gjøres for å la de som er født sent få mestringsopplevelser som gjør at de får mer motivasjon og som gjør at de blir bedre på sikt. En ting er hva vi gjør i modellen vår, men dette må begynne før, i barnefotballen, vi må være bevisste på det der. Sånn som det er nå, så er sjansen stor, om du som syvåring og er født i desember, at du ikke vil få gode opplevelser på fotballbanen. Skyggelaget var mer et signal til klubbene, det er jo klart at det har jo en effekt på landslagstrenerne også for å se mest mulig spillere og sånne ting, men det var mest et signal, gjentar Grøttland.
  – Jeg må også få si det at vi har nesten 10 000 spillere i modellen vår, og igjennom den modellen sikrer vi også at vi får med en god del av de som er sent utviklet. Hadde vi gjort som i utlandet der de ikke har den modellen, da hadde vi bare endt opp med spillere født i januar, februar og mars. Vi har den bredden i Landslagsskolen som gjør at vi får inn flere.

– Tar dere noen hensyn til de spillerne som er inne i modellen som er sent utviklet?
  – Ikke når det kommer til økta og det sportslige, men at trenerne vet om det og at trenerne har en god oversikt over hvor langt de har kommet utviklingsmessig, ja.

DelgadolandslagsspillereVÅRE BESTE: Oversikt over når A-landslagsgutta kom inn i landslagsmodellen. Foto: Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez

«Internasjonale referanser»

– Får vi bedre fotballspillere av å reise på treningsleir til Barcelona to ganger i året?
  – Definitivt, nei. Det er mulig det er moro for trenere og sikkert spillerene også. Men Du blir ikke en bedre fotballspiller av det. Det er en sånn «happening» som koster masse penger og som fjerner fokus fra det som faktisk er viktig. Det viktige er den økta på mandag hjemme i januar hvor du jobber med dine ting. En frase jeg synes misbrukes og den frasen hører jeg ofte, er «Internasjonale referanser». At vi må ha internasjonale referanser på ting, også reiser vi til utlandet med trettenåringer.  

– Vi har jo hørt det tidligere? Og kanskje også når vi har diskutert A-landslaget, at vi skal ut å se på Belgia, Nederland osv. Har det blitt en kultur i Norge om at vi må ut å hente internasjonale referanser og inspirasjon?
  –Tja. Vi vet det at de to som virkelig har lyktes i norsk fotball på trenersiden, Eggen og Drillo, de har hatt klokkertro på den norske modellen, den norske tilnærmingen. De har reist og blitt inspirert, men først og fremst har de hatt tro på det som vi driver med her i landet og stått for det. Jeg tror ikke Martin Ødegaard eller John Carew hadde blitt bedre om de hadde spilt et par treningskamper mot Benfica som 13 åringer. Det som gjorde de gode, var det de drev med i hverdagen.

DelgadoHverdagenHVERDAGEN: Det er hva du gjør i hverdagen som gjør deg god, sier Grøttland. Her fra en trening til et guttelag på Lørenskog en søndag ettermiddag. Foto: Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez

Mamma- Og Pappatreneren

– Det er en debatt i Norge om at mamma- og pappatrenerne ikke er gode nok. Hva er det vi kan gjøre for å kvalitetssikre kompetansen til foreldretrenerne vi er så avhengige av? Vi kan ikke drive som Island og ansatte trenere ned i syv-åtteårsalderen?
  – Jeg hører ofte det i barnefotballen, at det er for dårlig kvalitet på det vi driver på med. Da må vi først definere hva som er kvalitet? Kvalitet er at det skal foregå læring, det er kvalitet. Læring i fotball handler om at du blir bedre til å løse spillsituasjoner. Det viktigste premisset som må være på plass for at du skal bli bedre på å løse spillsituasjoner er eierskap til egen utvikling, og at det er en fornuftig aktivitet på treninga. Du trenger ikke A-lisens for å tilrettelegge fornuftig aktivitet. De som leder treningene må skape trygghet og samtidig få disiplin og orden på plass. Trygghet, disiplin og gode øvelser er det viktigste. Du trenger ikke en trener som står det med coaching-momentene og coacher ungene i hjel som åtte- ni-åringer. Poenget er at du skal skape trygghet, orden og legge til rette for god læring. Det kan en mamma- og pappatrener gjøre. Mamma- og pappatrenere har gode forutsetninger for å gjøre det fordi de har levd et liv, de har erfaring med unger. Allikevel er det ikke alle foreldre som kan gjøre det.

– Nei, det er nettopp det. Vi må jo faktisk kvalitetssikre det at foreldrene forstår dette?
  – Ja, og det er der kvalitetsklubb kommer inn hvor det er en del kriterier. Det er ikke bare å rekke opp hånda også får du bli trener.

– Sånn har det jo vært?
  – Ja, men det er noe av det viktigste med kvalitetsklubb. Det er klubben som er sjef, det er klubben som styrer og det er klubben som bestemmer hvem som skal være trener basert på kriteriene. Du må være en pedagog, leder og du skal forstå fotball. Er du lærer eller lignende, har gått vårt kurs og blir fulgt opp av en trenerveileder i klubben har du veldig gode forutsetninger for å være en god trener i barnefotballen. Jeg har mye mer tro på den retningen enn at vi skal begynne å ansette trenere med A-lisens.

Skoen trykker ofte feil

– Vi ser når A-landslaget gjør det dårlig så kommer kritikken. Det er barnefotballen, den norske modellen, foreldretrenere og kunstgress som er feil. Hvorfor er toppklubbene skjermet for denne kritikken?
  –  Det er et kjempepoeng, og det lurer vi litt på også. Men jeg ser ikke noe poeng i noe svarteper spill. Alle må løfte seg om vi skal bli bedre

– Det er jo de som skal være foregangsklubbene?
  – Ja, og det er jo åpenbart at den jobben som er gjort der ikke har vært god nok. Men det er jo her akademiklassiseringen kommer inn. Som nevnt tidligere. Jeg er imponert over endringsviljen og ydmykheten i toppklubbene våre. Vedrørende egen praksis.

– Det handler ikke om kunstgress eller gress? Det er ikke der skoen trykker?
  – Nei, det handler ikke om underlag, tabeller i barnefotballen osv. Det handler igjen om det som skjer på feltet hver dag, også i barnefotballen, men jeg tror skoen trykker mest i ungdomsfotballen fra de er 17-18 år og når de går inn i toppfotballen. Når du går inn i toppfotballen går man ned på mengdetrening. A-laget tenker kun på kampen på søndag. Det er restitusjon, hviledager og ditt og datt. Du får ikke nok trøkk i hverdagen. Jeg tror det er en av de viktigste årsakene til at vi stagnerer.

– Det blir mye andrelagsfotball?
  – Ja, det blir andrelag. Det ser vi, det er nesten skremmende når vi ser på 17-18 års landslagene våre og hvor de faktisk spiller. Mange av dem spiller på nivå fire i norsk fotball og der blir de fort to-tre år. Da kommer vi tilbake til dette med vaner, om du er på nivå fire over mange år så blir du en nivå fire spiller. De råeste talentene ute i Europa spiller ikke på nivå fire over flere år, og i tillegg har de treningshverdager som er skarpere og hvor de blir ivaretatt.

– Vi ser jo det norske ligasystemet. OBOS-ligaen bør vel være utviklingsarenaen, og ikke ha et høyere alderssnitt enn Eliteserien?
  – Ja, det burde jo vært stikk motsatt. Det handler om struktur, opprykk og nedrykk. Jeg mener vi skulle hatt færre lag i Eliteserien.

– Ja, er det mange lag i OBOS-ligaen som ser muligheten for å rykke opp, og derfor blir satsningsområdet i den ligaen og til veldig mange av lagene å faktisk rykke opp til Eliteserien? Talentene faller jo da bort, og vi får bare halv-dårlige tidligere Eliteseriespillere som kjemper om opprykk?
  – Ja, det er et kjempepoeng. Mulig det burde vært vanskeligere å komme seg opp i Eliteserien.

Martin Ødegaard

Håkon Grøttland jobbet i NFF Buskerud på den tiden Martin Ødegaard kom frem og før han ble allemannseie. Jeg var spent på å høre litt mer om prosessen rundt hva de gjorde den gangen når de så den lille lyslugga driblefanten for første gang.
  – I henhold til barneidrettsbestemmelser i norsk idrett så skal ikke barn under 12 år delta i NM, EM eller VM. I Martin Ødegaards tilfelle så tok dere han ut på kretslag da han var 11 år, da er han jo inne i en landslagsmodell. Føler du at bestemmelsene innenfor barneidrett i Norge ikke er optimalisert for de talentene som er på et internasjonalt nivå?
   – Vi har noen bestemmelser som er ganske tydelige, men så er det også rom for å bruke huet. Når det gjaldt Martin, så jobbet jeg den gang i NFF i Buskerud og jeg så med en gang at her er det noe veldig spesielt, og vi tok han med på kretslaget sammen med blant annet Bersant Celina og Iver Fossum. Nesten tre år eldre gutter. Jeg mener vi har en modell som klarer å ivareta de som har noe helt spesielt.

– Så du mener dette er lov opp mot bestemmelsene vi har?
  – Ja, fordi det blir ivaretatt av kyndige klubbnøytrale folk som er ansatt i forbundet for å få frem de beste. Så er det jo heller ikke noe brudd på barneidrettsbestemmelsene, en ting er NM og sånne ting, men dette var en kretslagstrening. Jeg mener modellen vår viser fleksibilitet og at den har en evne til å se utenfor boksen når vi må, enten det er Ødegaard, Sander Berge eller noen andre helt spesielle talenter.
  –Det er imidlertid litt skummelt å snakke for mye og høyt om dette. Da kan det ta fullstendig av og alle skal plutselig gjøre det. Da kommer plutselig alle og sier at de har et ekstremt talent. Vi så jo det når den verste hypen var rundt Martin, det tok jo helt av og alle spillere skulle jo flyttes opp og ned og hit og dit. Etter det foretok vi i NFF en innstramming på de aldersbestemte landslagene våre om at spillere ikke skal flyttes opp i det hele tatt, de eneste gangene vi flytter opp spillere nå er når vi er i sluttspill. Jeg syntes det er synd at Martin Ødegaard og Sander Berge ikke fulgte sitt landslag i en lenger periode, vi skulle vært i EM med den 98-generasjonen, og det hadde vært en kjempeerfaring for spillerne også.
  – Vi vil inn i mesterskap med U-landslagene våre, og når alt kommer til alt handler spillerutviklingen om å få frem resultater. Det er det jeg og alle andre som jobber med dette her blir målt på, sier Grøttland.

Etter samtalen med Grøttland får jeg en omvisning på Ullevaal Stadion. Vi går forbi et utstillingsvindu der effekter av Norges stolteste fotballøyeblikk er utstilt.
  – Det er slike øyeblikk vi jobber med å gjenskape hver dag, avslutter Grøttland.

DelgadoRekdalHISTORISK: Kjetil Rekdals drakt og sko fra den legendariske kampen i VM-98 mot Brasil. Foto: Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez

-- annonse --